Frustrert #2

Tja... da var det gått 12 dager siden mitt forrige innlegg om sommerjobb. Status i dag: ingen jobb i sikte enda. *sukk*

Jeg har fått mange tilbakemeldinger, så søknadene mine må jo være attraktive nok - men samtlige jeg har vært i kontakt med vil ha en person som kan jobbe deltid utover høsten også. Det blir jo litt vanskelig ettersom jeg må tilbake til nord etter endt sommer. Jeg ljugde forresten på forrige innlegg om jobbene - har ikke skrevet 50 søknader, men jeg har telt over nå - og antallet ligger faktisk på akkurat 40 per dags dato.

Min mor prøver å engasjere seg i jobbjakten min, og lister opp fine søkesider som manpower.no, nav.no, finn.no osv. Kjemptanke, bortsett fra at det er de samme sommerjobbene som er utlyst på alle disse ulike jobbsidene. Dessuten er det kun lagerarbeidere, telefonselgere og sykepleiere (samt noen serveringsjobber - men jeg fyller jo ikke 20 før uti sommern, og vil dermed stille bakerst i den søknadskøen) som ønskes.
Det hele virker håpløst, og jeg er lettere frustrert. Hele jobbprosjektet tar så mye av tiden min at jeg drømmer svært sannferdig om det om natten. I natt for eksempel var det en deltidsansatt hos Glitter på Stovner som sendte meg en mail om at hun skulle la meg få jobben hennes i sommer. Hun forsto hvor viktig det var for meg å få jobb, så hun stilte sin stilling til disposisjon. Jeg våknet med en veldig avslappet følelese, og trodde et øyeblikk at sommeren endelig var kartlagt. Det gikk raskt opp for meg at det nok bare var en fryktelig trivelig drøm.

Dette er et hjertesukk: Finnes det virkelig ingen som trenger hjelp bare i sommer i hele Oslo/Akershus?

En skikkelig jentekveld (alene)

I dag dumpet det nye nummeret av DetNye ned i min postkasse. Jeg må innrømme at jeg alltid får en liten hallelujastemning inni meg når DetNye kommer. Og denne gangen var det et ekslusivt nummer, med et tilleggsbilag kalt Makeup & Hår. Jeg satt igang med å lese om tips og greier. Hvordan bruke sminke med forskjellige lystoner for å skape ansiktet mer levende og gi det mer karakter. Aiai, tenkte jeg og satt igang med å forsøke. Først litt foundation, så litt concealer. Og deretter skulle magien skje - lyse toner på høyder (rett over kinnbein, enden av bryn, over kjevebein). Deretter skulle mørkere toner brukes under høydene for å skape dybde og for å fremheve partier i ansiktet. På denne måten skulle jeg også få et lengre ansikt. Jeg ble sånn passelig fornøyd. Sminkekoster og pudder i luften var resultatet. Det ble fryktelig mye klæsj, klæsj og jeg tror ikke jeg ville gått ut på høylys dag med det trynet. Kanskje til fest, sånn cirka i mørketiden her oppe i nord.

Neste post på programmet var håret. I Makeup & Hår sto det hvordan jeg kunne lage en skikkelig tupperingsfrisyre allà 50-tallet. Kammen og hårsprayen fikk unngjelde, og håret sto rett til værs. Personlig er jeg ikke noe særlig glad i overdrivelser - så jeg roet det hele betraktelig ned, og samlet det øverste håret i nakken. Faktisk ganske ålreit. Litt sånn Oslo-bærte, kanskje... menmen.

Sammenlignet med bildene i bladet ble jeg seendes ganske annerledes ut - veldig vanlig. Ikke noe hokuspokus i det hele tatt og stemningen var litt trykket. Likevel - jeg fant frem kameraet og foreviget min lille utskeielse på badet. (Etter beskjed fra Hanne Maren da jeg fortalte at jeg ikke hadde noe inspirasjon til å skrive "dagens blogginnlegg".)

Her kommer kilden til inspirasjonen og resulatet (ikke mobb meg for ansiktsuttrykk... jeg prøver å ikke få rynker i panna, sant? - det er en utfordring for pannemusklene mine!).

Velkommen kjære midnattsol!

Bodø er som kjent Midnattsolens By (Ja, med store bokstaver. Fint skal det være). Dette er noe Bodøværingene er svært stolte av, og som blant annet blir vist frem i kommunevåpenet. Da jeg skulle flytte hit var midnattsolen det første min far nevnte. Han mente jeg var usedvanlig heldig som skulle bo her oppe hvor det var slik nydelig midnattsol. Min familie har nemlig vært her oppe flere ganger for å feriere, og midnattsolen er visst noe svært eksotisk.

Jeg må innrømme at jeg syns det er merkelig at det skal være sol også om natten. Som søring er ikke dette daglig kost. Likevel - det er noe artig fasinerende ved at det er lyst hele natten. Det er det nemlig blitt den siste uken. Jeg føler det er lenge siden det har vært ordentlig mørkt. Jeg har akkurat kommet hjem fra en tur hos Hanne Maren og Anette (to gode "naboer"). Derfra dro jeg på sykkel for en halvtimes tid siden - og da var det jammen ordentlig lyst ute. Altså klokken var ett på natten, og det var lyst ute.

En behagelig følelse, tør jeg påstå. Det var ikke engang skummelt å sykle forbi Bodin kirkegård engang... hmm. Jeg tror jeg kan leve med dette - så lenge jeg har persienner på soverommet.

Jeg har forresten gjennomskuet min far og resten av familien (inkludert mormor) som har meldt sin ankomst den 29.mai. Begrunnelsen for besøket er min konsert samme kveld, men jeg tror midnattsolen er en vel så viktig årsak til besøket.

Dette bildet er tatt nøyaktig klokken 01.12 (og 0,8 for de som er virkelig interessert.) Bildet er tatt i fart på sykkelen. Og merk: ikke i sakte fart heller, i ordentlig fart! (dette er viktig). Det er lyst og fint, sant? Kom, kom til Bodø!!

Nasjonale drakttanker

Jeg har en litt spesiell interesse. Jeg elsker å se på bunader. Jeg tør påstå at det ikke er så mange andre i landet som kan sitte å se på bilder av bunader i flere timer, uten selv å eie en.

Da jeg skulle konfirmeres fablet min mormor om å få ordnet en Oslobunad til meg. Nå har det seg slik at jeg syns de fleste bunader er veldig flotte, men akkurat Oslobunaden tiltaler meg heller mindre. Dermed ble det ikke noen bunad på meg den gangen, og slik har det også forblitt.

Jeg syns det er veldig viktig at slekta skal ha tilhørighet med det området bunaden man velger kommer fra. Sånn sett kan jeg velge blant mange bunader, slekta mi har spredt seg godt utover hele østlandet. Men så er det sånn at da snakker vi tippoldefedre og oldefedre - og det er langt uti for å si det mildt. Trekker jeg meg nærmere i tid, og lar besteforeldre få dominere sitter jeg igjen med Buskerud, Østfold og Oslo.

Buskerud har Buskerudbunaden som er litt kjedelig, men Nedre Hallingdalsbunaden er kjempe stilig - og går vi til tippoldefedre på begge sider finner vi Hallingdal-aner. Dermed står den svært høyt på lista. Da jeg var liten hadde jeg en kjempesøt Hallingdalbunad med en håpløs lue som ikke ville sitte på.

Østfold har en kjempenydelig bunad, som er både tradisjonelle og litt spesiell. Jeg ville nok hatt den med grønt liv.

Så er det Oslo igjen. Som sagt er jeg ikke spesielt begeistret for Oslobunaden. Den er lysblå og... tja... kjedelig, blass og... blå. Men så har det seg slik at Eva Lie designet en ny 1000 års jubileumsdrakt til Oslo i 2000. Den er svært spesiell, med mørke farger, mye silke og flotte harmonerende farger.

Jeg har byttet på hvilke av de tre bunadene som ligger på topp som favoritt gjennom mange år. Om dagen er det Nedre Hallingdalsbunaden som troner herlig på toppen av listen min.

Likevel, jeg kan drømme og lage lister så mye jeg vil. Bunaden er like langt unna.

Frustrert!

Ja, da er det snart sommer - og resten av årets overskudd skal tjenes inn i løpet av to måneders tid. Da er det kjekt med sommerjobb.

Jeg har hatt én eneste jobb utenfor det journalistiske virket. Det var da jeg var 13 og 14, og gikk med NorPost i nærområdet. Hva NorPost er? Joda, det er et firma som deler ut reklame. Og ikke bare litt reklame. Jeg husker monsterleveringene før jul - opptil ti forskjellige brosjyrer skulle deles ut.
Men poenget mitt er at jeg ikke har gjort så mye forskjellig innenfor arbeidslivet. Jeg har bare surra rundt i aviser iløpet av mine år som arbeidstaker.

Nå har det seg sånn at jeg ikke har fått noen jobb som journalist i år. Har søkt en del aviser i Oslo/Akershus men det er vanvittig mange om beinet og mange er godt kvalifiserte. Jeg er tros alt bare 19. Så da ble det ingen avisjobb. (Regner med å ta noen småjobber som frilanser, men ikke som noen daglig jobb. )Ingen ville ha meg i medieverden.

Så gikk turen til Posten. Jeg så for meg selv i en liten rød bil. Ikledd en sånn fin postmannuniform, løpende mellom husene i fint vær med Postmann Pat sangen på fullt i bilen (og gjerne en hvit og svart katt også altså). Sånn gikk det ikke. Posten ville ikke ha en liten friskus av en konvertert Bodøværing som tåler allslagsvær. Dra åt skogen, Posten - dere aner ikke hva dere går glipp av...

Og så ble det 8.mai. Etter å ha regnet ut at det faktisk var en måned og to dager til jeg ville ankomme Oslo med tog (?), begynte jeg å bli ganske frustrert. Desperat etter en dagsyssel og inntektsmulighet tok jeg et grepa tak i meg selv og søkte på alt av jobber jeg kunne tenke på. Både jobber jeg vil ha og jobber jeg ikke vil ha. Noen som trenger hjelp til å skrive jobbsøknader? jeg har skrevet ca 50 de tre siste dagene, så jeg anser meg selv som viderekommen på jalla jobbsøknader.

Hvis det ikke blir noen jobb etter alle disse søknadene, lurer jeg på hva som er galt med meg. Sånn helt serriøst!

Brun og Blid

Våren er her, eller rettere sagt den er kommet sørpå! Vi her oppe har måttet ta til takke med sludd og to grader.

Men det er ikke poenget. Det er vår! Og med våren kommer mindre klær og mer hud. For min del betyr det at jeg må begynne å vise frem min vinterbleke, smågustne hud i større grad. Det liker jeg dårlig.

Jeg er jålete. Jeg skal ikke stikke det under en stol, selv om jeg kanskje ikke er noen utprega berte. Derfor liker jeg ikke å være bleik. Når jeg er bleik føler jeg meg ikke fresh. Dermed har jeg jevnlig brukt litt selvbruningskrem. Ikke noe drastiske greier, men akkurat sånn at jeg føler det er greit å vise frem noen bare armer og litt kløft. Min forrige selvbruningskrem med shimmer har jeg aldri vært noe særlig fornøyd med. For det første glinser jeg som om jeg skulle på ball i 10.klasse, for det andre blir det mest glitter og lite brunfarge.

Så ble jeg introdusert for L`oreals Sublime Bronze Automatic. Etter en runde på badet med denne lille herligheten på sprayboks ble jeg brun fra topp til tå. Jeg var strålende fornøyd, og jeg begynte å minne om da jeg var yngre og ble knall brun. Folk kommenterte fargen "min", og livet var herlig. Som andre selvbruningsprodukter er det ikke helt lett å få fargen jevnt overalt, men denne topper faktisk listen der og.

Brun og glad var jeg - i to uker omtrent. Så begynte fargen å "flasse" av. Store områder ble plutselig deprimerende bleke igjen. Etter en tur i dusjen i dag ser jeg ut som en person med en alvorlig form for psoriasis på brystet - løsningen ble skjerf og t-skjorte som dekker opp til halsen. Godt det var to grader og snø i dag ellers måtte jeg ha delt mitt lappeteppe av et bryst med resten av Bodø

Jeg har lagt ved noen gode illustrerende bilder til skrekk og advarsel.

Håper bare jeg rekker å få av alt det gamle og spraye meg på nytt med herligheten før 17.mai. Den hvite sommerkjolen venter. (Den nye runden har jeg funnet ut vil begynne å flasse av omtrent rundt eksamenstid, og det passer meg helt greit). Jippi for selvbruning!

Psoriasis, sier du? Selvbruningsspray, sier jeg!

Kjelen er borte!

Hva i alle verden har skjedd? En dag etter at jeg publiserte mitt lille innlegg om den grusomme kasserollen ute i gangen er den borte! Her har den stått to måneder og avgitt stank, også skriver jeg om det og da er den plutselig borte!

Hva i alle verden kommer det av? Har hun der nede sniktittet på bloggen min? Merkelig at hun i det hele tatt har funnet den i såfall. Jeg har jo ikke lagt ut hele navnet mitt engang.

Jaja, jeg kan jo ikke være annet enn happy. Stanken er borte:D