Sære søndag

I helgen hadde jeg besøk av min kjære bror, Sindre. Det var veldig koselig. Vi har blant annet vært på fototur, hvor lillebror har vist frem sine fremadstormende fotokunnskaper. Tur på kino for ti kroner billetten er noe annet vi har gjort, etterfulgt av besøk på en fullstappet Egon restaurant. Han returnerte til Oslo for noen timer siden, og da sitter jeg igjen her og søndagskoper!

Jeg tør påstå at søndager er den kjedeligste dagen i uken. Det er rett og slett veldig ille å ha en hel hviledag når man ikke har noen å hvile med. Jeg setter en knapp på at de fleste single/aleneboende synes søndag er ukens særeste dag!

Likevel har jeg tenkt å legge ut noen av Sindres bilder (jeg har og tatt noen av dem , altså) fra turen til Bodøsjøen, slik at alle dere medvenner som synes søndagen er sær - har noe å kose dere med:)

(PS: Bildene er ubehandlet, og vil du se flere gode bilder - klikk på linken Sindres fotoside i menyen til venstre !)

Nettverk, vaskemaskiner og trening

Aiaiai. Jeg har nettverksproblemer!

Den gode naboen under meg med kasserollene har pakket sammen og dratt enda lenger nord (hmm?). Det vil dermed si at jeg sitter her uten et dugelig internett. I disse dager vil jeg påstå at man er nødt til å ha en forholdsvis god kontakt med internett. Tviler på at noen er uenige. Nå sitter jeg på et åpent trådløst nettverk kalt Apple Network Oae26d. Tusen takk til dere (dumme) som holder nettverket deres åpent! Problemet er naturligvis at hjemstedet til Apple Network Oae26d må være forholdsvis langt unna, for det går fra "lav" til "veldig svakt" i tide og utide. Lav er selvfølgelig det best oppnåelige resultatet jeg kan få, men det innebærer at jeg sitter kloss opp til den østvendte (skrevet med forbehold, og uten kompass) veggen i huset.

Jeg kan bedrive normal nettaktivitet, men straks jeg ønsker å utvide horisonten med for eksempel å se 4. episode av "Himmelblå" kommer jeg til kort. Det er jammen meg surt.

Dessuten har vaskemaskinen min begynt å lage skrapende lyder. Jeg vet hva det er. Det er noen av hårlusene mine som har kilt seg inn på en uheldig plass, og jeg er noe usikker på hva jeg skal gjøre med saken. Jeg er høyst sannsynlig kommet til det punktet der jeg må kaste inn håndkleet og tilkalle noen av det motsatte kjønn. Ikke det at jeg tror kunnskapene om akkurat vaskemaskiner er det som er sterkest, men det er nå engang en maskin. Noen frivillige?

Jeg har begyt å trene. Så for alle som leser dette innlegget eller hører om mine treningsambisjoner: Push meg! Jeg har en forholdsvis dårlig selvdisiplin. Hvilket innebærer et litt for høyt inntak av nei-mat og et litt for lavt treningsnivå. (Av og til et ikke-eksisterende aktivitetsnivå altså). Jeg har nå trent to dager på rad. Foreløpig føles det bare JÆVLIG, men det sies jo at man skal føle seg så mye bedre etter man har trent. Det tror jeg når jeg ser det, ok?

Det er forresten meldt liten storm her til helgen. Blir artig.

Takk, og god kveld fra den nye (eventuelt en returnering av gamle) Lisa.

Kjære, kjære nabo!

Dette innlegget skal nok en gang handle om naboene. Jeg merker at pensjonisttendensene siver på straks jeg entrer Bodø. Dere får bære over med meg.

Jeg kom opp hit en forblåst (!) augustmorgen, og fant det vakre huset jeg bor i totalt tomt. Rent bortsett fra at jeg selv var ankommet, og at tingene mine (heldigvis) fortsatt var her - var resten spøkelsesaktig. Huset er skummelt nok i seg selv, men å bo her med to tomme leiligheter + en veldig skummel kjeller under meg var litt ekkelt. Slik forholdt tilstanden seg en god uke.

Etter dette ble det plutselig liv og røre i første etasje. En trillebår, en postkasse, menneskestemmer og et par orientalske tepper prydet plutselig røverhuset. Lykken varte ikke lenge.

Det gjorde den først og fremst fordi disse menneskene i nederste etasje flykter hvis de ser snurten av meg. De vil tydeligvis ikke hilse på meg. Den eneste formen for kommunikasjon vi til nå har hatt er at de demonstrativt flyttet sykkelen min en av de første dagene. Jeg har nå tatt hevn.

Det hadde seg nemlig sånn at plutselig en dag dukket det opp to handlevogner utenfor huset. Og ikke bare utenfor huset - men rett foran trappen. Handlevognene som forresten er fra EuroSpar ble stående en dag, og jeg lot de stå der. Jeg funderte på hva de brukte dem til - og hvordan de hadde kommet dit. Konklusjonen var at de måtte ha lånt dem til flytting av ting, eller noe annet fornuftig. To dager gikk før den ene vognene ble fjernet. Den har jeg ikke sett noe mer til. Derimot har vogn nummer to blitt stående i hvertfall en knapp uke. Jeg er litt fisefin av meg, og syns det er flaut å bo i et hus med handlevogn utenfor. Det er liksom uteliggere og sånt som har sin egen handlevogn som de tar med seg "hjem". Ihvertfall i USA.

Dermed besluttet jeg å vise hva jeg mente om handlevognen. Jeg skjøv den brutalt inn i hagen, og plasserte den foran terrasseåpningen til den sky familien i nederste etasje.

Det gjorde definitivt underverker. Da jeg kom hjem fra skolen igjen i dag var den borte. Det var godt at den sinna naboen på loftet fikk ordnet opp litt, tenker jeg!

Nå kommer de ihvertfall ikke til å hilse på meg. Sånn får det være. Det er mange naboforhold som er værre enn dette. Det har jeg nemlig hørt rykter om. Det forekommer blant annet på Hamar, og også hekken mellom min mormors eiendom og naboens har forårsaket gnissninger og anmeldelser. Trivelig.

Her er den flotte handlevognen jeg ryddet av veien.

Da var det jul igjen!

Ja, jul!

Forresten var den igang forrige torsdag, men idag var det ordentlig jul. På liksom.
Nå lurer du fælt på hva jeg snakker om. Det har seg sånn at jeg i snart ti år har startet øvelsene på julerepertoar allerede i august med kor. Det er alltid litt rart når dirigenten første øvelse etter sommerferien stiller seg standhaftig opp og høytidelig annonsere at "Da starter vi med Joy To The World!". Men så går det seg til!
Jeg er av den sorten som hører på julesanger hele året, rett og slett av den grunn at det er så mye flott musikk om julen. Hvorfor bare ha avsatt en måned til en type flott musikk? Jeg vet jo at kompisene mine hører på Postgirobyggets Idyll også om vinteren, men når jeg vil høre John Lennons Happy X-mas i juli - så er det liksom ulovlig. Merkelig.

Jeg liker å gå i kor - for da er det litt mer lov å synge julesanger i august (og like det). I dag på korøvelsen med Con Brio var det julesang på julesang under øvelsen - og jammen fant ikke korlederen frem noen gamle pepperkaker i pausen! Stemningen stod i taket.

Jeg annonserer det herved: Ja, jeg synger julesanger i august - og jeg elsker det!

Her er noen smakebiter på et par av mine julefavoritter, for de som i smug også liker julemusikk i august:

Gläns över sjö och strand med acapella-gruppen The real Group (jeg liker Carolas versjon bedre , men den fant jeg ikke):
http://www.youtube.com/watch?v=dMe7oqZKdK8

Sissel (en av mine yndlingssangerinner) synger Mitt hjerte alltid vanker, en gammel skandinavisk julesang:
http://www.youtube.com/watch?v=0_hFW-hmCiM

God jul :)

Reven og meg

Ja, da satt man her igjen. Sent på kvelden, eller eventuelt natten som det sikkert er for de fleste mennesker en torsdag/fredag. I det siste har dagene vært ganske lange. Man har en tendens til å la være å sove før det er høyst på tide. Kanskje er det på grunn av lyset, kanskje er det på grunn av kjedsomhet, eller kanskje det rett og slett er fordi det faktisk er ganske artig å være våken om natten - når man først liksom har muligheten til det.

Som så mange andre lyse nordlandskvelder den siste måneden har jeg tilbrakt tiden hos Hanne Maren og Anette. Det er like trivelig hver gang - man får virkelig utløp for sine sosiale behov. Det er nemlig en heller smalere sosial omgangskrets jeg har her oppe. Men den jeg har, skal jeg neimen ikke klage på! I kveld har vi ikke gjort noe spesielt. Vi har pratet mye om eksamensfesten foregående kveld, en del om eksamen, og en annen del om familie og venner hjemme. Likevel går time etter time med masse småprat og en ganske god håndfull latter. Ettersom minutter og timer begynner å snike seg over midnatt og gjerne litt til - finner jeg stort sett ut at det er på tide å pakke meg sammen og dra hjemover (da har Anette stort sett pakket seg godt under dyna, men heldigvis har min kjære venninne Hanne Maren et positivt syn på nattebesøk). Nå har det seg slik at klokken gjerne er mellom ett og to når jeg er ute på mine nattevandringer. Og det artige er at jeg har fått meg en ny nattkompis. Flere ganger har jeg møtt på den trivelig (men nokså sky) lille reven som holder til i nærheten av Bodin kirkegård. I dag var jeg to meter fra han da han føk under gjerdet til kirkegården da jeg kom susende på sykkelen min. Heller ikke i dag var jeg rask nok i oppfattelsen til å få frem mobilen så jeg kunne forevige min lille nattkompis. Neste gang jeg befinner meg i nærheten nattestid skal jeg ha mobilen parat i lang tid i forvegen - slik at alle (?) mine lesere her kan ta del i vårt vennskap som utspiller seg mellom ett og to på natten.

Bare sånn for sikkerhets skyld - for de som ikke allerede har skjønt det. Jeg har kalt reven Kollbjørn.

Nervøs!

Nervøsitet er artig. Ikke for den som er nervøs selvfølgelig, men det som skjer med kroppen når man er nervøs. Kvalme, skjelving, stemme som brister, kaldsvetting osv. Kroppens reaksjoner på "farlige" situasjoner er mangfoldige. De fleste har vært nervøse i en eller annen situasjon. I morgen er det min tur.

I morgen skal jeg ha konsert med koret mitt her i Bodø. En ting er at dette er første gang jeg skal synge foran et publikum med dette koret, og at generalprøven gikk "shiiit" som vår dirigent så pent uttalte det. En annen ting er at jeg er solist. Ikke bare på en sang, men på to. Sangene går da greit nok på øvelser, en del smårusk å terpe på - men tanken på i morgen gjør meg ganske svett. En forhåpentligvis (fra korets side) fullsatt Rønvik kirke skal høre meg synge. Fair nok, jeg skal gjøre mitt beste - men mitt beste blir som regel ganske dårlig når nervøsiteten setter inn. Og det har den begynt å gjøre allerede nå. Bare jeg sitter her og skriver om det kjenner jeg at magen småvrenger seg, skjelvingen i hender og knær (særlig knærne er en utsatt del av kroppen min), stemmen hadde sikkert skurret som et lite helvete hvis jeg hadde trallet litt og jeg får et lite pustebesvær. Hvorfor er det sånn? Jeg har ved flere anledninger sunget uten å være skikkelig nervøs, det er så herlig. Men akkurat i morgen er det brennsikkert at jeg kommer til å få et nervøst anfall idet jeg skal skride over gulvet og stå helt fremst - mutters putters alene med et sikkert kritisk publikum. Som jeg gleder meg.

I kveld skal jeg prøve å mane frem situasjonen som vil skje i morgen, forsøke å kjenne på den - finne ut hvordan jeg skal håndtere den, og finne fokuspunktet mitt: Nemlig å synge!

Æsj... hele denne teksten ble skikkelig usammenhengende og dårlig. Det må komme av nervøsiteten. Uff, det blir en slitsom morgendag...

En dag i latskapens tegn!

Dagen i dag har vært preget av gårsdagen. Det ble rett og slett litt for mye grand prix og vin. Dessuten ble det litt for lite mat også. Slikt straffer seg. Da blir dagen derpå akkurat sånn som den har vært i dag - lettere avslappet.

Jeg har gjort to fornuftige ting i hele dag. Jeg har gått ut med søpla og snakket med mamma på telefon. Så sett bort ifra de to fornuftige tingene har det hele vært svært ufornuftig. Jeg har til og med gjort noe jeg ikke burde - sett fra den slunke bankkkontoen min sin side. Jeg bestilte nemlig pizza fra Dolly til middag. Jeg skammer meg over den dårlige beslutningsevnen min, og latskapen som herjet i meg idet jeg trykket på "Send bestilling". Men da den kom en halvtime senere var jeg i himmelen. Hele dagen hadde jeg gått og drømt om noe skikkelig fetende junkfood å stappe i meg. Og der sto jeg med en varm og deilig pizza med MASSE ost som fløt deilig på toppen av kjøttdeigen og skinken. Det var hallelujastemning da jeg spiste den i sofaen mens jeg så på fotball (Toppserien - vel og merke. Jeg har skrudd av tv`n nå som Tippeligaen har startet. Tros alt.). Nå føler jeg meg usedvanlig mett, for jeg har klart å spise hele pizzaen alene. Av de åtte stykkene spiste jeg syv i en fei - den siste spiste jeg nå mens jeg skrev første halvdel av dette innlegget. Jeg tror jeg kan strekke meg til å si at det likevel var et fornuftig valg å bestille pizza - den gjorde meg veldig lykkelig i den perioden den eksisterte utenfor magen min. Den gjør meg vel fortsatt lykkelig egentlig. Veldig mettende lykkelig.

Ellers har det vært skikkelig drittvær i dag. Også har det vært kaldt. I det siste har det nemlig vært veldig mye sol som har skint inn gjennom vinduene mine og varmet opp leiligheten nesten til det litt uutholdelige, så økonomiske meg skrudde av ovnene mine for en ukes tid. I dag derimot, har det vært beinkaldt ettersom jeg glemte å skru de på igjen. (Til orientering er de nå skrudd på - men jeg sitter fortsatt krøllet oppi sofaen med godteppet rundt meg.)

I morgen starter heldigvis (!?) eksamensjobbingen for fullt. Det har rett og slett blitt litt for lite å gjøre i det siste, så nå ser jeg frem til å forberede et knakende godt foredrag sammen med Hanne Maren.

Tenk å glede seg til eksamen? Merkelig... Det har jeg måttet dra helt til Bodø for å oppleve...

Dårlig vær ute... kjipt. Men veldig deilig å sitte inne!

Her er den siste pizzabiten enda inntakt, mens man kan registrere en del halvspiste skorper. Jeg pleier alltid å spise pizzaskorpene mine - men på latskapens dag var det lov å slippe.

Jeg kjøpte en artig t-skjorte i går som passer meg perfekt. "If I choose to get married, I`m keeping my own name", med Lisa Simpson på. Fin hæ? Den snakket liksom til meg i butikken, den og jeg var skapt for hverandre... Rett og slett...