Nervøs!

Nervøsitet er artig. Ikke for den som er nervøs selvfølgelig, men det som skjer med kroppen når man er nervøs. Kvalme, skjelving, stemme som brister, kaldsvetting osv. Kroppens reaksjoner på "farlige" situasjoner er mangfoldige. De fleste har vært nervøse i en eller annen situasjon. I morgen er det min tur.

I morgen skal jeg ha konsert med koret mitt her i Bodø. En ting er at dette er første gang jeg skal synge foran et publikum med dette koret, og at generalprøven gikk "shiiit" som vår dirigent så pent uttalte det. En annen ting er at jeg er solist. Ikke bare på en sang, men på to. Sangene går da greit nok på øvelser, en del smårusk å terpe på - men tanken på i morgen gjør meg ganske svett. En forhåpentligvis (fra korets side) fullsatt Rønvik kirke skal høre meg synge. Fair nok, jeg skal gjøre mitt beste - men mitt beste blir som regel ganske dårlig når nervøsiteten setter inn. Og det har den begynt å gjøre allerede nå. Bare jeg sitter her og skriver om det kjenner jeg at magen småvrenger seg, skjelvingen i hender og knær (særlig knærne er en utsatt del av kroppen min), stemmen hadde sikkert skurret som et lite helvete hvis jeg hadde trallet litt og jeg får et lite pustebesvær. Hvorfor er det sånn? Jeg har ved flere anledninger sunget uten å være skikkelig nervøs, det er så herlig. Men akkurat i morgen er det brennsikkert at jeg kommer til å få et nervøst anfall idet jeg skal skride over gulvet og stå helt fremst - mutters putters alene med et sikkert kritisk publikum. Som jeg gleder meg.

I kveld skal jeg prøve å mane frem situasjonen som vil skje i morgen, forsøke å kjenne på den - finne ut hvordan jeg skal håndtere den, og finne fokuspunktet mitt: Nemlig å synge!

Æsj... hele denne teksten ble skikkelig usammenhengende og dårlig. Det må komme av nervøsiteten. Uff, det blir en slitsom morgendag...