Flau, flau, flau!

Jeg er av de som blir særskilt ille berørt og flau i situasjoner der andre mennesker driter seg ut eller sier vanvittig mye dumme ting (ihvertfall i mine øyne).

Jeg kan nevne tverrfaglige forelesninger med politistudenter, sykepleiere og journalister. På spørsmål om hvorfor vi journalister ikke startet med førstehjelp under en katastrofeøvelse presterte en av mine medstudenter å si: "Eg tenkte mest på å skaffe meg ein bra radiosak eg..." I denne situasjonen (som forøvrig hadde flere gode foregående uttalelser) rødmer jeg som en fjortis, krymper meg, sklir sakte ned på stolen og prøver å gjemme meg. Gjerne med hendene godt plantet foran ansiktet. Å skulle forklare at jeg er journaliststudent til min sidekamerat, politistudenten var en heller pinlig opplevelse. Men ikke misforstå: jeg er ikke flau over yrkesgruppen min... jeg er mest flau over mine medstudenter.

En annen gang jeg var redd for å bli flau (merk: redd før situasjonen) var da klassen min skulle i rettssaker en uke. Det er nemlig slik at i rettssaler er det forbud mot å spise og drikke. Man skal også ha respekt for en rettssak. En hel helg gikk med til å ha vondt i magen og være redd for å bli flau på mine medstudenters vegne som garantert ville spise, drikke og småbråke under disse sakene hvor man bør respektere dommere og særlig tiltalte. Heldigvis (?) pga måkene slapp jeg å være med på en lang rettssak med dårlig oppførsel. Likevel har jeg fått rapport at slikt forekom. Dermed var mine bekymringer berettiget i høyeste grad.

Sist på posten over flaue ting i nærmeste tid var da det herlige programmet Deal No Deal med nydelige Sturla Berg Johansen hadde besøk av Marie fra Sarpsborg. For en håpløs jente! Dum som et brød! Hun trakk ut koffert på bakgrunn av musklene til gutta (som hun kalte godbitene), hvor hun derpå sa "Får jeg klem av alle etterpå eller? Jeg gleder meg til programmet er over". Og da hun mistet tre millioner klarte hun å prestere å si: "Det går bra, jeg kler jo ikke å ha så mange millioner. Man blir jo høy på pæra av det", og avsluttet med et lite blunk til Sturla. Første gang jeg så litt av denne episoden forrige søndag døde jeg av flauhet og tok meg en tur til Bodøsjøen istedet. Reprisen kom denne helgen, og på grunn av besøk av en god venninne som syntes det var artig å se på dumme Marie, ble jeg sittende å vri meg i flauhet en hel time. Synd hun ikke var blond...det hadde passet meg mye bedre. Sånn rent mytebasert.

Nei... jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal komme over denne flauheten for mine medmennesker...kanskje jeg må utsette meg for situasjonene? Akkurat sånn man gjør for å kurere angst...