Våryre måker og mineaksjoner

Varmt og godt under dyna lå jeg. Uvisst hva jeg tenkte eller drømte i øyeblikket, men stadig ble søvnen infiltrert av fuglelyder. I starten var lydene så diffuse at det gikk under "irriterende skrik fra flygende dyr". Etterhvert klarte underbevisstheten å binde sammen lydene med sommer på hytta på Hvaler, dermed ble jeg klar over at det var måker. I starten må jeg ha prøvd å dra dyna over hodet for jeg lå nok ganske lenge med de ekstreme skrikene i hodet. Etterhvert ble jeg mer og mer våken. Jeg snudde meg rundt og tittet på klokken. 05.08 lyste mot meg. Uff... Jeg var lysvåken og måkene skrek verre enn værst. Jeg begynte å fundere på hva de skrek sånn for. Tenkte på om det kanskje kunne være noe avfall de drev og spiste av, eller om det kanskje lå en død, gammel dame på fortauet utenfor som de hadde begynt å spise på (det må være filmen Lønsj som fortsatt sitter i underbevisstheten). Etterhvert gikk det opp for meg at det måtte være en stor måkeorgie der ute. Det måtte jo rett og slett være hekking de vårkåte måkene drev på med.

Det var helt lyst ute, og jeg var nå lysvåken. Jeg sto opp og tasset ut i gangen hvor jeg så en gjeng med måker på nabotaket som holdt et skikkelig leven gående. Fem stykker som satt på takmønet med nebbene på fullt gap mens de skrek de grusomme lydene sine. Jeg var så fryktelig våken, og ble nok sittende i trappen og studere måkene i et kvarters tid før jeg skjønte at jeg ikke kunne stå opp riktig enda. Jeg tasset tilbake i sengen hvor jeg må ha sovnet ganske raskt likevel.

Det neste jeg registrerer er at telefonen ringer. Et eller annet 21-nummer ringer, og klokken er 11.13.

- Ja, hei - dette er ...blabla... fra Norsk Folkehjelp som ringer. Forstyrrer jeg veldig, er du på skolen eller jobb?

Øhh...hæ?

- Ehh...skolen, stotrer jeg uten å registrere at jeg ljuger, mens jeg fortsatt lurer på hva i alle verden som har skjedd ettersom jeg skulle vært i en rettssak klokken 09.30.

- Ja, du vet vel at vi har en mineaksjon gående nå? Det har du sikkert sett på tv?

Øhh... mineaksjon? Var det ikke noe med noen måker i dag tidlig?

- Jaja, mineaksjon, ja, ljuger jeg igjen. Den blide stemmen i telefonen er på grensen til irriterende blid, og minner nesten litt om de gærne måkene. Han vil jo som så mange andre ha penger av meg. 270 kroner hvis jeg ikke husker helt feil. Forsiktig forklarer jeg at 270 kroner er fem middager for en student som meg, og de middagene kan jeg egentlig ikke unnvære.

- Ring igjen neste år, da kan det hende det går, sier jeg. Den blide stemmen som vekket meg ønsker meg lykke til med journaliststudiene (Jeg hadde visst klart å fortelle at jeg studerte journalistikk iløpet av den merkelige samtalen).

- Jaja, hadet, presset jeg frem så smørblidt jeg klarer.

Ergelig på både irriterende, godhjertede Norsk Folkehjelp, våryre måkejævler og den dustete mobilen min som av en eller annen grunn ikke har klart å vekke meg, må jeg bare innse at det iogforseg har vært en begivenhetsrik morgen.

I skrivende øyeblikk må det være en måke som har slått seg ned på mitt eget tak.. Fy fader for et leven! *sukk*

Litt balsam for sjelen

Jeg tok meg som sagt en tur ut for å få litt frisk luft. Heldig for meg var det nydelig vær, og jeg hadde vært langtenkt nok til å ta med meg kamerautstyret. Her deler jeg nydelige Bodøsjøen en mandag kveld i april med dere.

Daffer med shorts

I dag har jeg hatt god tid. Veldig god tid. Jeg har faktisk ikke gjort noe fornuftig. Egentlig skulle jeg vasket opp en megaoppvask som har samlet seg på kjøkkenets lille benkeplass, jeg skulle ha kjørt en 40-vask med lyst og mørkt tøy, jeg skulle ha gjort styrketreningsprogrammet mitt, jeg skulle fått litt frisk luft, jeg skulle ha lest litt pensum og jeg skulle ha vært på butikken.

Hva jeg har gjort? Jeg har sovet til klokken var halv to, jeg har spist frokost, sett på 7th Heaven(?), MacGyver, Friends og Scrubs... også har jeg spist rester til middag samtidig som jeg så på The 70th show. Resultatet er at jeg er daffere, mer sliten og mer sur enn jeg ville vært etter en hel dag med... ehh... fiskefiletering (jeg har aldri prøvd det, men vil tro det ikke er noe særlig tidsfordriv i lengre perioder for meg).

Kanskje jeg skal rote meg ut for en liten spasertur (gammeldags-uttrykk for å rusle/gå på asfalt/brosteinsbelagte veier i et bymiljø(vil jeg tro)). Litt oksygen til kropp og sjel hadde nok vært positivt!

PS: Jeg går med shorts og t-skjorte i dag... bare fordi jeg er sur pga det fine vårværet hjemme.

Fly frie flue

Første gang jeg hørte om blogging var i en tvangssituasjon på videregående. VG villle ha mediaelevene på skolene rundt omkring til å skrive blogger for deres nyoppstartede bloggside. GUSJ! En fyr som sto der fremme og belærte meg om hva jeg burde gjøre på fritiden for den jævla avisa! Jeg syns ikke noe om det, og dermed var blogging fryktelig uaktuelt. Alt som innebærer autoritær oppførsel, tvang eller lite medbestemmelse får meg nemlig raskt til å gå i vranglås. Sånn som små barn på tre år som hiver seg ned på gulvet og vræler i sinne, sånn blir jeg nesten. Men heldigvis bare nesten. Jeg har gjort det enklere for meg selv. Jeg bruker en god taktikk: Å nekte! Dermed slapp jeg unna den gudsjammerlig kjedelige blogginga som ikke er godt for noen ting... Tenkte den yngre og mindre modne versjonen av meg den gangen...


Men så! Fire år senere i tid skal jeg plutselig befinne meg i en situasjon der dagene er så like og kjedelige at tanker og ideer plutselig har fått spillerom. Endelig forstår jeg bloggernes behov for å publisere og uttrykke seg. Trassig som en liten unge nektet jeg å noen gang anskaffe meg en blogg, men se her nå! Loftet i småtrasige nord har gitt meg nye behov, nemlig behovene for å fortelle om alt det vanvittige mye snurrige og merkelige jeg tenker iløpet av dagene.
Dermed ble bloggen for de luftige tankene skapt: Luftige Loftet!