Reven og meg

Ja, da satt man her igjen. Sent på kvelden, eller eventuelt natten som det sikkert er for de fleste mennesker en torsdag/fredag. I det siste har dagene vært ganske lange. Man har en tendens til å la være å sove før det er høyst på tide. Kanskje er det på grunn av lyset, kanskje er det på grunn av kjedsomhet, eller kanskje det rett og slett er fordi det faktisk er ganske artig å være våken om natten - når man først liksom har muligheten til det.

Som så mange andre lyse nordlandskvelder den siste måneden har jeg tilbrakt tiden hos Hanne Maren og Anette. Det er like trivelig hver gang - man får virkelig utløp for sine sosiale behov. Det er nemlig en heller smalere sosial omgangskrets jeg har her oppe. Men den jeg har, skal jeg neimen ikke klage på! I kveld har vi ikke gjort noe spesielt. Vi har pratet mye om eksamensfesten foregående kveld, en del om eksamen, og en annen del om familie og venner hjemme. Likevel går time etter time med masse småprat og en ganske god håndfull latter. Ettersom minutter og timer begynner å snike seg over midnatt og gjerne litt til - finner jeg stort sett ut at det er på tide å pakke meg sammen og dra hjemover (da har Anette stort sett pakket seg godt under dyna, men heldigvis har min kjære venninne Hanne Maren et positivt syn på nattebesøk). Nå har det seg slik at klokken gjerne er mellom ett og to når jeg er ute på mine nattevandringer. Og det artige er at jeg har fått meg en ny nattkompis. Flere ganger har jeg møtt på den trivelig (men nokså sky) lille reven som holder til i nærheten av Bodin kirkegård. I dag var jeg to meter fra han da han føk under gjerdet til kirkegården da jeg kom susende på sykkelen min. Heller ikke i dag var jeg rask nok i oppfattelsen til å få frem mobilen så jeg kunne forevige min lille nattkompis. Neste gang jeg befinner meg i nærheten nattestid skal jeg ha mobilen parat i lang tid i forvegen - slik at alle (?) mine lesere her kan ta del i vårt vennskap som utspiller seg mellom ett og to på natten.

Bare sånn for sikkerhets skyld - for de som ikke allerede har skjønt det. Jeg har kalt reven Kollbjørn.

Nervøs!

Nervøsitet er artig. Ikke for den som er nervøs selvfølgelig, men det som skjer med kroppen når man er nervøs. Kvalme, skjelving, stemme som brister, kaldsvetting osv. Kroppens reaksjoner på "farlige" situasjoner er mangfoldige. De fleste har vært nervøse i en eller annen situasjon. I morgen er det min tur.

I morgen skal jeg ha konsert med koret mitt her i Bodø. En ting er at dette er første gang jeg skal synge foran et publikum med dette koret, og at generalprøven gikk "shiiit" som vår dirigent så pent uttalte det. En annen ting er at jeg er solist. Ikke bare på en sang, men på to. Sangene går da greit nok på øvelser, en del smårusk å terpe på - men tanken på i morgen gjør meg ganske svett. En forhåpentligvis (fra korets side) fullsatt Rønvik kirke skal høre meg synge. Fair nok, jeg skal gjøre mitt beste - men mitt beste blir som regel ganske dårlig når nervøsiteten setter inn. Og det har den begynt å gjøre allerede nå. Bare jeg sitter her og skriver om det kjenner jeg at magen småvrenger seg, skjelvingen i hender og knær (særlig knærne er en utsatt del av kroppen min), stemmen hadde sikkert skurret som et lite helvete hvis jeg hadde trallet litt og jeg får et lite pustebesvær. Hvorfor er det sånn? Jeg har ved flere anledninger sunget uten å være skikkelig nervøs, det er så herlig. Men akkurat i morgen er det brennsikkert at jeg kommer til å få et nervøst anfall idet jeg skal skride over gulvet og stå helt fremst - mutters putters alene med et sikkert kritisk publikum. Som jeg gleder meg.

I kveld skal jeg prøve å mane frem situasjonen som vil skje i morgen, forsøke å kjenne på den - finne ut hvordan jeg skal håndtere den, og finne fokuspunktet mitt: Nemlig å synge!

Æsj... hele denne teksten ble skikkelig usammenhengende og dårlig. Det må komme av nervøsiteten. Uff, det blir en slitsom morgendag...

En dag i latskapens tegn!

Dagen i dag har vært preget av gårsdagen. Det ble rett og slett litt for mye grand prix og vin. Dessuten ble det litt for lite mat også. Slikt straffer seg. Da blir dagen derpå akkurat sånn som den har vært i dag - lettere avslappet.

Jeg har gjort to fornuftige ting i hele dag. Jeg har gått ut med søpla og snakket med mamma på telefon. Så sett bort ifra de to fornuftige tingene har det hele vært svært ufornuftig. Jeg har til og med gjort noe jeg ikke burde - sett fra den slunke bankkkontoen min sin side. Jeg bestilte nemlig pizza fra Dolly til middag. Jeg skammer meg over den dårlige beslutningsevnen min, og latskapen som herjet i meg idet jeg trykket på "Send bestilling". Men da den kom en halvtime senere var jeg i himmelen. Hele dagen hadde jeg gått og drømt om noe skikkelig fetende junkfood å stappe i meg. Og der sto jeg med en varm og deilig pizza med MASSE ost som fløt deilig på toppen av kjøttdeigen og skinken. Det var hallelujastemning da jeg spiste den i sofaen mens jeg så på fotball (Toppserien - vel og merke. Jeg har skrudd av tv`n nå som Tippeligaen har startet. Tros alt.). Nå føler jeg meg usedvanlig mett, for jeg har klart å spise hele pizzaen alene. Av de åtte stykkene spiste jeg syv i en fei - den siste spiste jeg nå mens jeg skrev første halvdel av dette innlegget. Jeg tror jeg kan strekke meg til å si at det likevel var et fornuftig valg å bestille pizza - den gjorde meg veldig lykkelig i den perioden den eksisterte utenfor magen min. Den gjør meg vel fortsatt lykkelig egentlig. Veldig mettende lykkelig.

Ellers har det vært skikkelig drittvær i dag. Også har det vært kaldt. I det siste har det nemlig vært veldig mye sol som har skint inn gjennom vinduene mine og varmet opp leiligheten nesten til det litt uutholdelige, så økonomiske meg skrudde av ovnene mine for en ukes tid. I dag derimot, har det vært beinkaldt ettersom jeg glemte å skru de på igjen. (Til orientering er de nå skrudd på - men jeg sitter fortsatt krøllet oppi sofaen med godteppet rundt meg.)

I morgen starter heldigvis (!?) eksamensjobbingen for fullt. Det har rett og slett blitt litt for lite å gjøre i det siste, så nå ser jeg frem til å forberede et knakende godt foredrag sammen med Hanne Maren.

Tenk å glede seg til eksamen? Merkelig... Det har jeg måttet dra helt til Bodø for å oppleve...

Dårlig vær ute... kjipt. Men veldig deilig å sitte inne!

Her er den siste pizzabiten enda inntakt, mens man kan registrere en del halvspiste skorper. Jeg pleier alltid å spise pizzaskorpene mine - men på latskapens dag var det lov å slippe.

Jeg kjøpte en artig t-skjorte i går som passer meg perfekt. "If I choose to get married, I`m keeping my own name", med Lisa Simpson på. Fin hæ? Den snakket liksom til meg i butikken, den og jeg var skapt for hverandre... Rett og slett...

Frustrert #2

Tja... da var det gått 12 dager siden mitt forrige innlegg om sommerjobb. Status i dag: ingen jobb i sikte enda. *sukk*

Jeg har fått mange tilbakemeldinger, så søknadene mine må jo være attraktive nok - men samtlige jeg har vært i kontakt med vil ha en person som kan jobbe deltid utover høsten også. Det blir jo litt vanskelig ettersom jeg må tilbake til nord etter endt sommer. Jeg ljugde forresten på forrige innlegg om jobbene - har ikke skrevet 50 søknader, men jeg har telt over nå - og antallet ligger faktisk på akkurat 40 per dags dato.

Min mor prøver å engasjere seg i jobbjakten min, og lister opp fine søkesider som manpower.no, nav.no, finn.no osv. Kjemptanke, bortsett fra at det er de samme sommerjobbene som er utlyst på alle disse ulike jobbsidene. Dessuten er det kun lagerarbeidere, telefonselgere og sykepleiere (samt noen serveringsjobber - men jeg fyller jo ikke 20 før uti sommern, og vil dermed stille bakerst i den søknadskøen) som ønskes.
Det hele virker håpløst, og jeg er lettere frustrert. Hele jobbprosjektet tar så mye av tiden min at jeg drømmer svært sannferdig om det om natten. I natt for eksempel var det en deltidsansatt hos Glitter på Stovner som sendte meg en mail om at hun skulle la meg få jobben hennes i sommer. Hun forsto hvor viktig det var for meg å få jobb, så hun stilte sin stilling til disposisjon. Jeg våknet med en veldig avslappet følelese, og trodde et øyeblikk at sommeren endelig var kartlagt. Det gikk raskt opp for meg at det nok bare var en fryktelig trivelig drøm.

Dette er et hjertesukk: Finnes det virkelig ingen som trenger hjelp bare i sommer i hele Oslo/Akershus?

En skikkelig jentekveld (alene)

I dag dumpet det nye nummeret av DetNye ned i min postkasse. Jeg må innrømme at jeg alltid får en liten hallelujastemning inni meg når DetNye kommer. Og denne gangen var det et ekslusivt nummer, med et tilleggsbilag kalt Makeup & Hår. Jeg satt igang med å lese om tips og greier. Hvordan bruke sminke med forskjellige lystoner for å skape ansiktet mer levende og gi det mer karakter. Aiai, tenkte jeg og satt igang med å forsøke. Først litt foundation, så litt concealer. Og deretter skulle magien skje - lyse toner på høyder (rett over kinnbein, enden av bryn, over kjevebein). Deretter skulle mørkere toner brukes under høydene for å skape dybde og for å fremheve partier i ansiktet. På denne måten skulle jeg også få et lengre ansikt. Jeg ble sånn passelig fornøyd. Sminkekoster og pudder i luften var resultatet. Det ble fryktelig mye klæsj, klæsj og jeg tror ikke jeg ville gått ut på høylys dag med det trynet. Kanskje til fest, sånn cirka i mørketiden her oppe i nord.

Neste post på programmet var håret. I Makeup & Hår sto det hvordan jeg kunne lage en skikkelig tupperingsfrisyre allà 50-tallet. Kammen og hårsprayen fikk unngjelde, og håret sto rett til værs. Personlig er jeg ikke noe særlig glad i overdrivelser - så jeg roet det hele betraktelig ned, og samlet det øverste håret i nakken. Faktisk ganske ålreit. Litt sånn Oslo-bærte, kanskje... menmen.

Sammenlignet med bildene i bladet ble jeg seendes ganske annerledes ut - veldig vanlig. Ikke noe hokuspokus i det hele tatt og stemningen var litt trykket. Likevel - jeg fant frem kameraet og foreviget min lille utskeielse på badet. (Etter beskjed fra Hanne Maren da jeg fortalte at jeg ikke hadde noe inspirasjon til å skrive "dagens blogginnlegg".)

Her kommer kilden til inspirasjonen og resulatet (ikke mobb meg for ansiktsuttrykk... jeg prøver å ikke få rynker i panna, sant? - det er en utfordring for pannemusklene mine!).

Velkommen kjære midnattsol!

Bodø er som kjent Midnattsolens By (Ja, med store bokstaver. Fint skal det være). Dette er noe Bodøværingene er svært stolte av, og som blant annet blir vist frem i kommunevåpenet. Da jeg skulle flytte hit var midnattsolen det første min far nevnte. Han mente jeg var usedvanlig heldig som skulle bo her oppe hvor det var slik nydelig midnattsol. Min familie har nemlig vært her oppe flere ganger for å feriere, og midnattsolen er visst noe svært eksotisk.

Jeg må innrømme at jeg syns det er merkelig at det skal være sol også om natten. Som søring er ikke dette daglig kost. Likevel - det er noe artig fasinerende ved at det er lyst hele natten. Det er det nemlig blitt den siste uken. Jeg føler det er lenge siden det har vært ordentlig mørkt. Jeg har akkurat kommet hjem fra en tur hos Hanne Maren og Anette (to gode "naboer"). Derfra dro jeg på sykkel for en halvtimes tid siden - og da var det jammen ordentlig lyst ute. Altså klokken var ett på natten, og det var lyst ute.

En behagelig følelse, tør jeg påstå. Det var ikke engang skummelt å sykle forbi Bodin kirkegård engang... hmm. Jeg tror jeg kan leve med dette - så lenge jeg har persienner på soverommet.

Jeg har forresten gjennomskuet min far og resten av familien (inkludert mormor) som har meldt sin ankomst den 29.mai. Begrunnelsen for besøket er min konsert samme kveld, men jeg tror midnattsolen er en vel så viktig årsak til besøket.

Dette bildet er tatt nøyaktig klokken 01.12 (og 0,8 for de som er virkelig interessert.) Bildet er tatt i fart på sykkelen. Og merk: ikke i sakte fart heller, i ordentlig fart! (dette er viktig). Det er lyst og fint, sant? Kom, kom til Bodø!!

Nasjonale drakttanker

Jeg har en litt spesiell interesse. Jeg elsker å se på bunader. Jeg tør påstå at det ikke er så mange andre i landet som kan sitte å se på bilder av bunader i flere timer, uten selv å eie en.

Da jeg skulle konfirmeres fablet min mormor om å få ordnet en Oslobunad til meg. Nå har det seg slik at jeg syns de fleste bunader er veldig flotte, men akkurat Oslobunaden tiltaler meg heller mindre. Dermed ble det ikke noen bunad på meg den gangen, og slik har det også forblitt.

Jeg syns det er veldig viktig at slekta skal ha tilhørighet med det området bunaden man velger kommer fra. Sånn sett kan jeg velge blant mange bunader, slekta mi har spredt seg godt utover hele østlandet. Men så er det sånn at da snakker vi tippoldefedre og oldefedre - og det er langt uti for å si det mildt. Trekker jeg meg nærmere i tid, og lar besteforeldre få dominere sitter jeg igjen med Buskerud, Østfold og Oslo.

Buskerud har Buskerudbunaden som er litt kjedelig, men Nedre Hallingdalsbunaden er kjempe stilig - og går vi til tippoldefedre på begge sider finner vi Hallingdal-aner. Dermed står den svært høyt på lista. Da jeg var liten hadde jeg en kjempesøt Hallingdalbunad med en håpløs lue som ikke ville sitte på.

Østfold har en kjempenydelig bunad, som er både tradisjonelle og litt spesiell. Jeg ville nok hatt den med grønt liv.

Så er det Oslo igjen. Som sagt er jeg ikke spesielt begeistret for Oslobunaden. Den er lysblå og... tja... kjedelig, blass og... blå. Men så har det seg slik at Eva Lie designet en ny 1000 års jubileumsdrakt til Oslo i 2000. Den er svært spesiell, med mørke farger, mye silke og flotte harmonerende farger.

Jeg har byttet på hvilke av de tre bunadene som ligger på topp som favoritt gjennom mange år. Om dagen er det Nedre Hallingdalsbunaden som troner herlig på toppen av listen min.

Likevel, jeg kan drømme og lage lister så mye jeg vil. Bunaden er like langt unna.