Nervøs!

Nervøsitet er artig. Ikke for den som er nervøs selvfølgelig, men det som skjer med kroppen når man er nervøs. Kvalme, skjelving, stemme som brister, kaldsvetting osv. Kroppens reaksjoner på "farlige" situasjoner er mangfoldige. De fleste har vært nervøse i en eller annen situasjon. I morgen er det min tur.

I morgen skal jeg ha konsert med koret mitt her i Bodø. En ting er at dette er første gang jeg skal synge foran et publikum med dette koret, og at generalprøven gikk "shiiit" som vår dirigent så pent uttalte det. En annen ting er at jeg er solist. Ikke bare på en sang, men på to. Sangene går da greit nok på øvelser, en del smårusk å terpe på - men tanken på i morgen gjør meg ganske svett. En forhåpentligvis (fra korets side) fullsatt Rønvik kirke skal høre meg synge. Fair nok, jeg skal gjøre mitt beste - men mitt beste blir som regel ganske dårlig når nervøsiteten setter inn. Og det har den begynt å gjøre allerede nå. Bare jeg sitter her og skriver om det kjenner jeg at magen småvrenger seg, skjelvingen i hender og knær (særlig knærne er en utsatt del av kroppen min), stemmen hadde sikkert skurret som et lite helvete hvis jeg hadde trallet litt og jeg får et lite pustebesvær. Hvorfor er det sånn? Jeg har ved flere anledninger sunget uten å være skikkelig nervøs, det er så herlig. Men akkurat i morgen er det brennsikkert at jeg kommer til å få et nervøst anfall idet jeg skal skride over gulvet og stå helt fremst - mutters putters alene med et sikkert kritisk publikum. Som jeg gleder meg.

I kveld skal jeg prøve å mane frem situasjonen som vil skje i morgen, forsøke å kjenne på den - finne ut hvordan jeg skal håndtere den, og finne fokuspunktet mitt: Nemlig å synge!

Æsj... hele denne teksten ble skikkelig usammenhengende og dårlig. Det må komme av nervøsiteten. Uff, det blir en slitsom morgendag...

En dag i latskapens tegn!

Dagen i dag har vært preget av gårsdagen. Det ble rett og slett litt for mye grand prix og vin. Dessuten ble det litt for lite mat også. Slikt straffer seg. Da blir dagen derpå akkurat sånn som den har vært i dag - lettere avslappet.

Jeg har gjort to fornuftige ting i hele dag. Jeg har gått ut med søpla og snakket med mamma på telefon. Så sett bort ifra de to fornuftige tingene har det hele vært svært ufornuftig. Jeg har til og med gjort noe jeg ikke burde - sett fra den slunke bankkkontoen min sin side. Jeg bestilte nemlig pizza fra Dolly til middag. Jeg skammer meg over den dårlige beslutningsevnen min, og latskapen som herjet i meg idet jeg trykket på "Send bestilling". Men da den kom en halvtime senere var jeg i himmelen. Hele dagen hadde jeg gått og drømt om noe skikkelig fetende junkfood å stappe i meg. Og der sto jeg med en varm og deilig pizza med MASSE ost som fløt deilig på toppen av kjøttdeigen og skinken. Det var hallelujastemning da jeg spiste den i sofaen mens jeg så på fotball (Toppserien - vel og merke. Jeg har skrudd av tv`n nå som Tippeligaen har startet. Tros alt.). Nå føler jeg meg usedvanlig mett, for jeg har klart å spise hele pizzaen alene. Av de åtte stykkene spiste jeg syv i en fei - den siste spiste jeg nå mens jeg skrev første halvdel av dette innlegget. Jeg tror jeg kan strekke meg til å si at det likevel var et fornuftig valg å bestille pizza - den gjorde meg veldig lykkelig i den perioden den eksisterte utenfor magen min. Den gjør meg vel fortsatt lykkelig egentlig. Veldig mettende lykkelig.

Ellers har det vært skikkelig drittvær i dag. Også har det vært kaldt. I det siste har det nemlig vært veldig mye sol som har skint inn gjennom vinduene mine og varmet opp leiligheten nesten til det litt uutholdelige, så økonomiske meg skrudde av ovnene mine for en ukes tid. I dag derimot, har det vært beinkaldt ettersom jeg glemte å skru de på igjen. (Til orientering er de nå skrudd på - men jeg sitter fortsatt krøllet oppi sofaen med godteppet rundt meg.)

I morgen starter heldigvis (!?) eksamensjobbingen for fullt. Det har rett og slett blitt litt for lite å gjøre i det siste, så nå ser jeg frem til å forberede et knakende godt foredrag sammen med Hanne Maren.

Tenk å glede seg til eksamen? Merkelig... Det har jeg måttet dra helt til Bodø for å oppleve...

Dårlig vær ute... kjipt. Men veldig deilig å sitte inne!

Her er den siste pizzabiten enda inntakt, mens man kan registrere en del halvspiste skorper. Jeg pleier alltid å spise pizzaskorpene mine - men på latskapens dag var det lov å slippe.

Jeg kjøpte en artig t-skjorte i går som passer meg perfekt. "If I choose to get married, I`m keeping my own name", med Lisa Simpson på. Fin hæ? Den snakket liksom til meg i butikken, den og jeg var skapt for hverandre... Rett og slett...

Frustrert #2

Tja... da var det gått 12 dager siden mitt forrige innlegg om sommerjobb. Status i dag: ingen jobb i sikte enda. *sukk*

Jeg har fått mange tilbakemeldinger, så søknadene mine må jo være attraktive nok - men samtlige jeg har vært i kontakt med vil ha en person som kan jobbe deltid utover høsten også. Det blir jo litt vanskelig ettersom jeg må tilbake til nord etter endt sommer. Jeg ljugde forresten på forrige innlegg om jobbene - har ikke skrevet 50 søknader, men jeg har telt over nå - og antallet ligger faktisk på akkurat 40 per dags dato.

Min mor prøver å engasjere seg i jobbjakten min, og lister opp fine søkesider som manpower.no, nav.no, finn.no osv. Kjemptanke, bortsett fra at det er de samme sommerjobbene som er utlyst på alle disse ulike jobbsidene. Dessuten er det kun lagerarbeidere, telefonselgere og sykepleiere (samt noen serveringsjobber - men jeg fyller jo ikke 20 før uti sommern, og vil dermed stille bakerst i den søknadskøen) som ønskes.
Det hele virker håpløst, og jeg er lettere frustrert. Hele jobbprosjektet tar så mye av tiden min at jeg drømmer svært sannferdig om det om natten. I natt for eksempel var det en deltidsansatt hos Glitter på Stovner som sendte meg en mail om at hun skulle la meg få jobben hennes i sommer. Hun forsto hvor viktig det var for meg å få jobb, så hun stilte sin stilling til disposisjon. Jeg våknet med en veldig avslappet følelese, og trodde et øyeblikk at sommeren endelig var kartlagt. Det gikk raskt opp for meg at det nok bare var en fryktelig trivelig drøm.

Dette er et hjertesukk: Finnes det virkelig ingen som trenger hjelp bare i sommer i hele Oslo/Akershus?

En skikkelig jentekveld (alene)

I dag dumpet det nye nummeret av DetNye ned i min postkasse. Jeg må innrømme at jeg alltid får en liten hallelujastemning inni meg når DetNye kommer. Og denne gangen var det et ekslusivt nummer, med et tilleggsbilag kalt Makeup & Hår. Jeg satt igang med å lese om tips og greier. Hvordan bruke sminke med forskjellige lystoner for å skape ansiktet mer levende og gi det mer karakter. Aiai, tenkte jeg og satt igang med å forsøke. Først litt foundation, så litt concealer. Og deretter skulle magien skje - lyse toner på høyder (rett over kinnbein, enden av bryn, over kjevebein). Deretter skulle mørkere toner brukes under høydene for å skape dybde og for å fremheve partier i ansiktet. På denne måten skulle jeg også få et lengre ansikt. Jeg ble sånn passelig fornøyd. Sminkekoster og pudder i luften var resultatet. Det ble fryktelig mye klæsj, klæsj og jeg tror ikke jeg ville gått ut på høylys dag med det trynet. Kanskje til fest, sånn cirka i mørketiden her oppe i nord.

Neste post på programmet var håret. I Makeup & Hår sto det hvordan jeg kunne lage en skikkelig tupperingsfrisyre allà 50-tallet. Kammen og hårsprayen fikk unngjelde, og håret sto rett til værs. Personlig er jeg ikke noe særlig glad i overdrivelser - så jeg roet det hele betraktelig ned, og samlet det øverste håret i nakken. Faktisk ganske ålreit. Litt sånn Oslo-bærte, kanskje... menmen.

Sammenlignet med bildene i bladet ble jeg seendes ganske annerledes ut - veldig vanlig. Ikke noe hokuspokus i det hele tatt og stemningen var litt trykket. Likevel - jeg fant frem kameraet og foreviget min lille utskeielse på badet. (Etter beskjed fra Hanne Maren da jeg fortalte at jeg ikke hadde noe inspirasjon til å skrive "dagens blogginnlegg".)

Her kommer kilden til inspirasjonen og resulatet (ikke mobb meg for ansiktsuttrykk... jeg prøver å ikke få rynker i panna, sant? - det er en utfordring for pannemusklene mine!).

Velkommen kjære midnattsol!

Bodø er som kjent Midnattsolens By (Ja, med store bokstaver. Fint skal det være). Dette er noe Bodøværingene er svært stolte av, og som blant annet blir vist frem i kommunevåpenet. Da jeg skulle flytte hit var midnattsolen det første min far nevnte. Han mente jeg var usedvanlig heldig som skulle bo her oppe hvor det var slik nydelig midnattsol. Min familie har nemlig vært her oppe flere ganger for å feriere, og midnattsolen er visst noe svært eksotisk.

Jeg må innrømme at jeg syns det er merkelig at det skal være sol også om natten. Som søring er ikke dette daglig kost. Likevel - det er noe artig fasinerende ved at det er lyst hele natten. Det er det nemlig blitt den siste uken. Jeg føler det er lenge siden det har vært ordentlig mørkt. Jeg har akkurat kommet hjem fra en tur hos Hanne Maren og Anette (to gode "naboer"). Derfra dro jeg på sykkel for en halvtimes tid siden - og da var det jammen ordentlig lyst ute. Altså klokken var ett på natten, og det var lyst ute.

En behagelig følelse, tør jeg påstå. Det var ikke engang skummelt å sykle forbi Bodin kirkegård engang... hmm. Jeg tror jeg kan leve med dette - så lenge jeg har persienner på soverommet.

Jeg har forresten gjennomskuet min far og resten av familien (inkludert mormor) som har meldt sin ankomst den 29.mai. Begrunnelsen for besøket er min konsert samme kveld, men jeg tror midnattsolen er en vel så viktig årsak til besøket.

Dette bildet er tatt nøyaktig klokken 01.12 (og 0,8 for de som er virkelig interessert.) Bildet er tatt i fart på sykkelen. Og merk: ikke i sakte fart heller, i ordentlig fart! (dette er viktig). Det er lyst og fint, sant? Kom, kom til Bodø!!

Nasjonale drakttanker

Jeg har en litt spesiell interesse. Jeg elsker å se på bunader. Jeg tør påstå at det ikke er så mange andre i landet som kan sitte å se på bilder av bunader i flere timer, uten selv å eie en.

Da jeg skulle konfirmeres fablet min mormor om å få ordnet en Oslobunad til meg. Nå har det seg slik at jeg syns de fleste bunader er veldig flotte, men akkurat Oslobunaden tiltaler meg heller mindre. Dermed ble det ikke noen bunad på meg den gangen, og slik har det også forblitt.

Jeg syns det er veldig viktig at slekta skal ha tilhørighet med det området bunaden man velger kommer fra. Sånn sett kan jeg velge blant mange bunader, slekta mi har spredt seg godt utover hele østlandet. Men så er det sånn at da snakker vi tippoldefedre og oldefedre - og det er langt uti for å si det mildt. Trekker jeg meg nærmere i tid, og lar besteforeldre få dominere sitter jeg igjen med Buskerud, Østfold og Oslo.

Buskerud har Buskerudbunaden som er litt kjedelig, men Nedre Hallingdalsbunaden er kjempe stilig - og går vi til tippoldefedre på begge sider finner vi Hallingdal-aner. Dermed står den svært høyt på lista. Da jeg var liten hadde jeg en kjempesøt Hallingdalbunad med en håpløs lue som ikke ville sitte på.

Østfold har en kjempenydelig bunad, som er både tradisjonelle og litt spesiell. Jeg ville nok hatt den med grønt liv.

Så er det Oslo igjen. Som sagt er jeg ikke spesielt begeistret for Oslobunaden. Den er lysblå og... tja... kjedelig, blass og... blå. Men så har det seg slik at Eva Lie designet en ny 1000 års jubileumsdrakt til Oslo i 2000. Den er svært spesiell, med mørke farger, mye silke og flotte harmonerende farger.

Jeg har byttet på hvilke av de tre bunadene som ligger på topp som favoritt gjennom mange år. Om dagen er det Nedre Hallingdalsbunaden som troner herlig på toppen av listen min.

Likevel, jeg kan drømme og lage lister så mye jeg vil. Bunaden er like langt unna.

Frustrert!

Ja, da er det snart sommer - og resten av årets overskudd skal tjenes inn i løpet av to måneders tid. Da er det kjekt med sommerjobb.

Jeg har hatt én eneste jobb utenfor det journalistiske virket. Det var da jeg var 13 og 14, og gikk med NorPost i nærområdet. Hva NorPost er? Joda, det er et firma som deler ut reklame. Og ikke bare litt reklame. Jeg husker monsterleveringene før jul - opptil ti forskjellige brosjyrer skulle deles ut.
Men poenget mitt er at jeg ikke har gjort så mye forskjellig innenfor arbeidslivet. Jeg har bare surra rundt i aviser iløpet av mine år som arbeidstaker.

Nå har det seg sånn at jeg ikke har fått noen jobb som journalist i år. Har søkt en del aviser i Oslo/Akershus men det er vanvittig mange om beinet og mange er godt kvalifiserte. Jeg er tros alt bare 19. Så da ble det ingen avisjobb. (Regner med å ta noen småjobber som frilanser, men ikke som noen daglig jobb. )Ingen ville ha meg i medieverden.

Så gikk turen til Posten. Jeg så for meg selv i en liten rød bil. Ikledd en sånn fin postmannuniform, løpende mellom husene i fint vær med Postmann Pat sangen på fullt i bilen (og gjerne en hvit og svart katt også altså). Sånn gikk det ikke. Posten ville ikke ha en liten friskus av en konvertert Bodøværing som tåler allslagsvær. Dra åt skogen, Posten - dere aner ikke hva dere går glipp av...

Og så ble det 8.mai. Etter å ha regnet ut at det faktisk var en måned og to dager til jeg ville ankomme Oslo med tog (?), begynte jeg å bli ganske frustrert. Desperat etter en dagsyssel og inntektsmulighet tok jeg et grepa tak i meg selv og søkte på alt av jobber jeg kunne tenke på. Både jobber jeg vil ha og jobber jeg ikke vil ha. Noen som trenger hjelp til å skrive jobbsøknader? jeg har skrevet ca 50 de tre siste dagene, så jeg anser meg selv som viderekommen på jalla jobbsøknader.

Hvis det ikke blir noen jobb etter alle disse søknadene, lurer jeg på hva som er galt med meg. Sånn helt serriøst!

Brun og Blid

Våren er her, eller rettere sagt den er kommet sørpå! Vi her oppe har måttet ta til takke med sludd og to grader.

Men det er ikke poenget. Det er vår! Og med våren kommer mindre klær og mer hud. For min del betyr det at jeg må begynne å vise frem min vinterbleke, smågustne hud i større grad. Det liker jeg dårlig.

Jeg er jålete. Jeg skal ikke stikke det under en stol, selv om jeg kanskje ikke er noen utprega berte. Derfor liker jeg ikke å være bleik. Når jeg er bleik føler jeg meg ikke fresh. Dermed har jeg jevnlig brukt litt selvbruningskrem. Ikke noe drastiske greier, men akkurat sånn at jeg føler det er greit å vise frem noen bare armer og litt kløft. Min forrige selvbruningskrem med shimmer har jeg aldri vært noe særlig fornøyd med. For det første glinser jeg som om jeg skulle på ball i 10.klasse, for det andre blir det mest glitter og lite brunfarge.

Så ble jeg introdusert for L`oreals Sublime Bronze Automatic. Etter en runde på badet med denne lille herligheten på sprayboks ble jeg brun fra topp til tå. Jeg var strålende fornøyd, og jeg begynte å minne om da jeg var yngre og ble knall brun. Folk kommenterte fargen "min", og livet var herlig. Som andre selvbruningsprodukter er det ikke helt lett å få fargen jevnt overalt, men denne topper faktisk listen der og.

Brun og glad var jeg - i to uker omtrent. Så begynte fargen å "flasse" av. Store områder ble plutselig deprimerende bleke igjen. Etter en tur i dusjen i dag ser jeg ut som en person med en alvorlig form for psoriasis på brystet - løsningen ble skjerf og t-skjorte som dekker opp til halsen. Godt det var to grader og snø i dag ellers måtte jeg ha delt mitt lappeteppe av et bryst med resten av Bodø

Jeg har lagt ved noen gode illustrerende bilder til skrekk og advarsel.

Håper bare jeg rekker å få av alt det gamle og spraye meg på nytt med herligheten før 17.mai. Den hvite sommerkjolen venter. (Den nye runden har jeg funnet ut vil begynne å flasse av omtrent rundt eksamenstid, og det passer meg helt greit). Jippi for selvbruning!

Psoriasis, sier du? Selvbruningsspray, sier jeg!

Kjelen er borte!

Hva i alle verden har skjedd? En dag etter at jeg publiserte mitt lille innlegg om den grusomme kasserollen ute i gangen er den borte! Her har den stått to måneder og avgitt stank, også skriver jeg om det og da er den plutselig borte!

Hva i alle verden kommer det av? Har hun der nede sniktittet på bloggen min? Merkelig at hun i det hele tatt har funnet den i såfall. Jeg har jo ikke lagt ut hele navnet mitt engang.

Jaja, jeg kan jo ikke være annet enn happy. Stanken er borte:D

Grønne bobler med gult vann

Nå skal jeg fortelle noe ekkelt!

Jeg bor i et hus i Bodø. Huset som forøvrig er fryktelig stygt utenfra (folk har kalt det røverhuset - som i kardermommeby) er delt inn i tre leiligheter. Jeg bor på loftet, under meg bor en dame med en eller to unger (jeg har fortsatt ikke funnet ut om det er en eller to, men med min intuitive sans vil jeg tippe to). Nederst bor en familie med fire unger. De er ikke opprinnelig norske, tror det kan være snakk om Marokko eller noe. En veldig koselig familie som dog er litt rotete. Jeg deler oppgang med hun i midten, så nå kommer vi til poenget!

I oppgangen rett utenfor døren min har hun i midten tatt seg den frihet til å plassere diverse ting. Jeg kan nevne fire pappesker med ubestemmelig innhold, en stor juletrefot (med barnåler på), et eller annet oppblåsbart badeleketøy, et spann med sparkelmasse, og det mest besynderlige(!) en kasserolle med et etterhvert ubestemmelig innhold.

Kasserollen (eller kjelen, for de som liker et litt mer hverdagslig uttrykk) med innhold (av type mat) og et kjøkkenredskap oppi ble plassert ut i gangen for omlag to måneder siden. I begynnelsen trodde jeg det var noe som hadde brent seg eller blitt dårlig, så hun måtte "lufte" den litt. Etterhvert har jeg forstått at hun ikke har noen som helst intensjon om å ta den inn/kaste den/vaske den. De siste par ukene har stanken i oppgangen vært så grusom at jeg i forkant har hatt nøkkelen min klar før jeg gått inn i gangen, for så i rekordfart låse døren og komme meg vekk fra den motbydelige lukten. I det siste har likevel angsten for at det er noe som virkelig lever oppi kjelen blitt så overveldende, at nysgjerrigheten har tatt overhånd.

Jeg løftet på lokket!

Resultatet var skikkelig, skikkelig ekkelt. Grønn muggsopp over det hele, og ikke nok med det - en merkelig gul masse som svømte over det grønne. Ingen tvil om at det levde der nede, og mageinnholdet mitt steg raskt fra magesekken til omtrent på linje med mitt Evas Eple (eller noe i den duren).

Hvorfor jeg ikke sier ifra? Jo, grunnen er så enkel at hun i midten lar meg låne internettet hennes gratis. En ekstra internettutgift i mine trange tider hadde vært låsen på døra for mat de siste ukene i måneden. Så da må jeg heller leve med at det lever utenfor døren min!

Flau, flau, flau!

Jeg er av de som blir særskilt ille berørt og flau i situasjoner der andre mennesker driter seg ut eller sier vanvittig mye dumme ting (ihvertfall i mine øyne).

Jeg kan nevne tverrfaglige forelesninger med politistudenter, sykepleiere og journalister. På spørsmål om hvorfor vi journalister ikke startet med førstehjelp under en katastrofeøvelse presterte en av mine medstudenter å si: "Eg tenkte mest på å skaffe meg ein bra radiosak eg..." I denne situasjonen (som forøvrig hadde flere gode foregående uttalelser) rødmer jeg som en fjortis, krymper meg, sklir sakte ned på stolen og prøver å gjemme meg. Gjerne med hendene godt plantet foran ansiktet. Å skulle forklare at jeg er journaliststudent til min sidekamerat, politistudenten var en heller pinlig opplevelse. Men ikke misforstå: jeg er ikke flau over yrkesgruppen min... jeg er mest flau over mine medstudenter.

En annen gang jeg var redd for å bli flau (merk: redd før situasjonen) var da klassen min skulle i rettssaker en uke. Det er nemlig slik at i rettssaler er det forbud mot å spise og drikke. Man skal også ha respekt for en rettssak. En hel helg gikk med til å ha vondt i magen og være redd for å bli flau på mine medstudenters vegne som garantert ville spise, drikke og småbråke under disse sakene hvor man bør respektere dommere og særlig tiltalte. Heldigvis (?) pga måkene slapp jeg å være med på en lang rettssak med dårlig oppførsel. Likevel har jeg fått rapport at slikt forekom. Dermed var mine bekymringer berettiget i høyeste grad.

Sist på posten over flaue ting i nærmeste tid var da det herlige programmet Deal No Deal med nydelige Sturla Berg Johansen hadde besøk av Marie fra Sarpsborg. For en håpløs jente! Dum som et brød! Hun trakk ut koffert på bakgrunn av musklene til gutta (som hun kalte godbitene), hvor hun derpå sa "Får jeg klem av alle etterpå eller? Jeg gleder meg til programmet er over". Og da hun mistet tre millioner klarte hun å prestere å si: "Det går bra, jeg kler jo ikke å ha så mange millioner. Man blir jo høy på pæra av det", og avsluttet med et lite blunk til Sturla. Første gang jeg så litt av denne episoden forrige søndag døde jeg av flauhet og tok meg en tur til Bodøsjøen istedet. Reprisen kom denne helgen, og på grunn av besøk av en god venninne som syntes det var artig å se på dumme Marie, ble jeg sittende å vri meg i flauhet en hel time. Synd hun ikke var blond...det hadde passet meg mye bedre. Sånn rent mytebasert.

Nei... jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal komme over denne flauheten for mine medmennesker...kanskje jeg må utsette meg for situasjonene? Akkurat sånn man gjør for å kurere angst...