Sære søndag

I helgen hadde jeg besøk av min kjære bror, Sindre. Det var veldig koselig. Vi har blant annet vært på fototur, hvor lillebror har vist frem sine fremadstormende fotokunnskaper. Tur på kino for ti kroner billetten er noe annet vi har gjort, etterfulgt av besøk på en fullstappet Egon restaurant. Han returnerte til Oslo for noen timer siden, og da sitter jeg igjen her og søndagskoper!

Jeg tør påstå at søndager er den kjedeligste dagen i uken. Det er rett og slett veldig ille å ha en hel hviledag når man ikke har noen å hvile med. Jeg setter en knapp på at de fleste single/aleneboende synes søndag er ukens særeste dag!

Likevel har jeg tenkt å legge ut noen av Sindres bilder (jeg har og tatt noen av dem , altså) fra turen til Bodøsjøen, slik at alle dere medvenner som synes søndagen er sær - har noe å kose dere med:)

(PS: Bildene er ubehandlet, og vil du se flere gode bilder - klikk på linken Sindres fotoside i menyen til venstre !)

Nettverk, vaskemaskiner og trening

Aiaiai. Jeg har nettverksproblemer!

Den gode naboen under meg med kasserollene har pakket sammen og dratt enda lenger nord (hmm?). Det vil dermed si at jeg sitter her uten et dugelig internett. I disse dager vil jeg påstå at man er nødt til å ha en forholdsvis god kontakt med internett. Tviler på at noen er uenige. Nå sitter jeg på et åpent trådløst nettverk kalt Apple Network Oae26d. Tusen takk til dere (dumme) som holder nettverket deres åpent! Problemet er naturligvis at hjemstedet til Apple Network Oae26d må være forholdsvis langt unna, for det går fra "lav" til "veldig svakt" i tide og utide. Lav er selvfølgelig det best oppnåelige resultatet jeg kan få, men det innebærer at jeg sitter kloss opp til den østvendte (skrevet med forbehold, og uten kompass) veggen i huset.

Jeg kan bedrive normal nettaktivitet, men straks jeg ønsker å utvide horisonten med for eksempel å se 4. episode av "Himmelblå" kommer jeg til kort. Det er jammen meg surt.

Dessuten har vaskemaskinen min begynt å lage skrapende lyder. Jeg vet hva det er. Det er noen av hårlusene mine som har kilt seg inn på en uheldig plass, og jeg er noe usikker på hva jeg skal gjøre med saken. Jeg er høyst sannsynlig kommet til det punktet der jeg må kaste inn håndkleet og tilkalle noen av det motsatte kjønn. Ikke det at jeg tror kunnskapene om akkurat vaskemaskiner er det som er sterkest, men det er nå engang en maskin. Noen frivillige?

Jeg har begyt å trene. Så for alle som leser dette innlegget eller hører om mine treningsambisjoner: Push meg! Jeg har en forholdsvis dårlig selvdisiplin. Hvilket innebærer et litt for høyt inntak av nei-mat og et litt for lavt treningsnivå. (Av og til et ikke-eksisterende aktivitetsnivå altså). Jeg har nå trent to dager på rad. Foreløpig føles det bare JÆVLIG, men det sies jo at man skal føle seg så mye bedre etter man har trent. Det tror jeg når jeg ser det, ok?

Det er forresten meldt liten storm her til helgen. Blir artig.

Takk, og god kveld fra den nye (eventuelt en returnering av gamle) Lisa.

Kjære, kjære nabo!

Dette innlegget skal nok en gang handle om naboene. Jeg merker at pensjonisttendensene siver på straks jeg entrer Bodø. Dere får bære over med meg.

Jeg kom opp hit en forblåst (!) augustmorgen, og fant det vakre huset jeg bor i totalt tomt. Rent bortsett fra at jeg selv var ankommet, og at tingene mine (heldigvis) fortsatt var her - var resten spøkelsesaktig. Huset er skummelt nok i seg selv, men å bo her med to tomme leiligheter + en veldig skummel kjeller under meg var litt ekkelt. Slik forholdt tilstanden seg en god uke.

Etter dette ble det plutselig liv og røre i første etasje. En trillebår, en postkasse, menneskestemmer og et par orientalske tepper prydet plutselig røverhuset. Lykken varte ikke lenge.

Det gjorde den først og fremst fordi disse menneskene i nederste etasje flykter hvis de ser snurten av meg. De vil tydeligvis ikke hilse på meg. Den eneste formen for kommunikasjon vi til nå har hatt er at de demonstrativt flyttet sykkelen min en av de første dagene. Jeg har nå tatt hevn.

Det hadde seg nemlig sånn at plutselig en dag dukket det opp to handlevogner utenfor huset. Og ikke bare utenfor huset - men rett foran trappen. Handlevognene som forresten er fra EuroSpar ble stående en dag, og jeg lot de stå der. Jeg funderte på hva de brukte dem til - og hvordan de hadde kommet dit. Konklusjonen var at de måtte ha lånt dem til flytting av ting, eller noe annet fornuftig. To dager gikk før den ene vognene ble fjernet. Den har jeg ikke sett noe mer til. Derimot har vogn nummer to blitt stående i hvertfall en knapp uke. Jeg er litt fisefin av meg, og syns det er flaut å bo i et hus med handlevogn utenfor. Det er liksom uteliggere og sånt som har sin egen handlevogn som de tar med seg "hjem". Ihvertfall i USA.

Dermed besluttet jeg å vise hva jeg mente om handlevognen. Jeg skjøv den brutalt inn i hagen, og plasserte den foran terrasseåpningen til den sky familien i nederste etasje.

Det gjorde definitivt underverker. Da jeg kom hjem fra skolen igjen i dag var den borte. Det var godt at den sinna naboen på loftet fikk ordnet opp litt, tenker jeg!

Nå kommer de ihvertfall ikke til å hilse på meg. Sånn får det være. Det er mange naboforhold som er værre enn dette. Det har jeg nemlig hørt rykter om. Det forekommer blant annet på Hamar, og også hekken mellom min mormors eiendom og naboens har forårsaket gnissninger og anmeldelser. Trivelig.

Her er den flotte handlevognen jeg ryddet av veien.

Da var det jul igjen!

Ja, jul!

Forresten var den igang forrige torsdag, men idag var det ordentlig jul. På liksom.
Nå lurer du fælt på hva jeg snakker om. Det har seg sånn at jeg i snart ti år har startet øvelsene på julerepertoar allerede i august med kor. Det er alltid litt rart når dirigenten første øvelse etter sommerferien stiller seg standhaftig opp og høytidelig annonsere at "Da starter vi med Joy To The World!". Men så går det seg til!
Jeg er av den sorten som hører på julesanger hele året, rett og slett av den grunn at det er så mye flott musikk om julen. Hvorfor bare ha avsatt en måned til en type flott musikk? Jeg vet jo at kompisene mine hører på Postgirobyggets Idyll også om vinteren, men når jeg vil høre John Lennons Happy X-mas i juli - så er det liksom ulovlig. Merkelig.

Jeg liker å gå i kor - for da er det litt mer lov å synge julesanger i august (og like det). I dag på korøvelsen med Con Brio var det julesang på julesang under øvelsen - og jammen fant ikke korlederen frem noen gamle pepperkaker i pausen! Stemningen stod i taket.

Jeg annonserer det herved: Ja, jeg synger julesanger i august - og jeg elsker det!

Her er noen smakebiter på et par av mine julefavoritter, for de som i smug også liker julemusikk i august:

Gläns över sjö och strand med acapella-gruppen The real Group (jeg liker Carolas versjon bedre , men den fant jeg ikke):
http://www.youtube.com/watch?v=dMe7oqZKdK8

Sissel (en av mine yndlingssangerinner) synger Mitt hjerte alltid vanker, en gammel skandinavisk julesang:
http://www.youtube.com/watch?v=0_hFW-hmCiM

God jul :)

Reven og meg

Ja, da satt man her igjen. Sent på kvelden, eller eventuelt natten som det sikkert er for de fleste mennesker en torsdag/fredag. I det siste har dagene vært ganske lange. Man har en tendens til å la være å sove før det er høyst på tide. Kanskje er det på grunn av lyset, kanskje er det på grunn av kjedsomhet, eller kanskje det rett og slett er fordi det faktisk er ganske artig å være våken om natten - når man først liksom har muligheten til det.

Som så mange andre lyse nordlandskvelder den siste måneden har jeg tilbrakt tiden hos Hanne Maren og Anette. Det er like trivelig hver gang - man får virkelig utløp for sine sosiale behov. Det er nemlig en heller smalere sosial omgangskrets jeg har her oppe. Men den jeg har, skal jeg neimen ikke klage på! I kveld har vi ikke gjort noe spesielt. Vi har pratet mye om eksamensfesten foregående kveld, en del om eksamen, og en annen del om familie og venner hjemme. Likevel går time etter time med masse småprat og en ganske god håndfull latter. Ettersom minutter og timer begynner å snike seg over midnatt og gjerne litt til - finner jeg stort sett ut at det er på tide å pakke meg sammen og dra hjemover (da har Anette stort sett pakket seg godt under dyna, men heldigvis har min kjære venninne Hanne Maren et positivt syn på nattebesøk). Nå har det seg slik at klokken gjerne er mellom ett og to når jeg er ute på mine nattevandringer. Og det artige er at jeg har fått meg en ny nattkompis. Flere ganger har jeg møtt på den trivelig (men nokså sky) lille reven som holder til i nærheten av Bodin kirkegård. I dag var jeg to meter fra han da han føk under gjerdet til kirkegården da jeg kom susende på sykkelen min. Heller ikke i dag var jeg rask nok i oppfattelsen til å få frem mobilen så jeg kunne forevige min lille nattkompis. Neste gang jeg befinner meg i nærheten nattestid skal jeg ha mobilen parat i lang tid i forvegen - slik at alle (?) mine lesere her kan ta del i vårt vennskap som utspiller seg mellom ett og to på natten.

Bare sånn for sikkerhets skyld - for de som ikke allerede har skjønt det. Jeg har kalt reven Kollbjørn.

Nervøs!

Nervøsitet er artig. Ikke for den som er nervøs selvfølgelig, men det som skjer med kroppen når man er nervøs. Kvalme, skjelving, stemme som brister, kaldsvetting osv. Kroppens reaksjoner på "farlige" situasjoner er mangfoldige. De fleste har vært nervøse i en eller annen situasjon. I morgen er det min tur.

I morgen skal jeg ha konsert med koret mitt her i Bodø. En ting er at dette er første gang jeg skal synge foran et publikum med dette koret, og at generalprøven gikk "shiiit" som vår dirigent så pent uttalte det. En annen ting er at jeg er solist. Ikke bare på en sang, men på to. Sangene går da greit nok på øvelser, en del smårusk å terpe på - men tanken på i morgen gjør meg ganske svett. En forhåpentligvis (fra korets side) fullsatt Rønvik kirke skal høre meg synge. Fair nok, jeg skal gjøre mitt beste - men mitt beste blir som regel ganske dårlig når nervøsiteten setter inn. Og det har den begynt å gjøre allerede nå. Bare jeg sitter her og skriver om det kjenner jeg at magen småvrenger seg, skjelvingen i hender og knær (særlig knærne er en utsatt del av kroppen min), stemmen hadde sikkert skurret som et lite helvete hvis jeg hadde trallet litt og jeg får et lite pustebesvær. Hvorfor er det sånn? Jeg har ved flere anledninger sunget uten å være skikkelig nervøs, det er så herlig. Men akkurat i morgen er det brennsikkert at jeg kommer til å få et nervøst anfall idet jeg skal skride over gulvet og stå helt fremst - mutters putters alene med et sikkert kritisk publikum. Som jeg gleder meg.

I kveld skal jeg prøve å mane frem situasjonen som vil skje i morgen, forsøke å kjenne på den - finne ut hvordan jeg skal håndtere den, og finne fokuspunktet mitt: Nemlig å synge!

Æsj... hele denne teksten ble skikkelig usammenhengende og dårlig. Det må komme av nervøsiteten. Uff, det blir en slitsom morgendag...

En dag i latskapens tegn!

Dagen i dag har vært preget av gårsdagen. Det ble rett og slett litt for mye grand prix og vin. Dessuten ble det litt for lite mat også. Slikt straffer seg. Da blir dagen derpå akkurat sånn som den har vært i dag - lettere avslappet.

Jeg har gjort to fornuftige ting i hele dag. Jeg har gått ut med søpla og snakket med mamma på telefon. Så sett bort ifra de to fornuftige tingene har det hele vært svært ufornuftig. Jeg har til og med gjort noe jeg ikke burde - sett fra den slunke bankkkontoen min sin side. Jeg bestilte nemlig pizza fra Dolly til middag. Jeg skammer meg over den dårlige beslutningsevnen min, og latskapen som herjet i meg idet jeg trykket på "Send bestilling". Men da den kom en halvtime senere var jeg i himmelen. Hele dagen hadde jeg gått og drømt om noe skikkelig fetende junkfood å stappe i meg. Og der sto jeg med en varm og deilig pizza med MASSE ost som fløt deilig på toppen av kjøttdeigen og skinken. Det var hallelujastemning da jeg spiste den i sofaen mens jeg så på fotball (Toppserien - vel og merke. Jeg har skrudd av tv`n nå som Tippeligaen har startet. Tros alt.). Nå føler jeg meg usedvanlig mett, for jeg har klart å spise hele pizzaen alene. Av de åtte stykkene spiste jeg syv i en fei - den siste spiste jeg nå mens jeg skrev første halvdel av dette innlegget. Jeg tror jeg kan strekke meg til å si at det likevel var et fornuftig valg å bestille pizza - den gjorde meg veldig lykkelig i den perioden den eksisterte utenfor magen min. Den gjør meg vel fortsatt lykkelig egentlig. Veldig mettende lykkelig.

Ellers har det vært skikkelig drittvær i dag. Også har det vært kaldt. I det siste har det nemlig vært veldig mye sol som har skint inn gjennom vinduene mine og varmet opp leiligheten nesten til det litt uutholdelige, så økonomiske meg skrudde av ovnene mine for en ukes tid. I dag derimot, har det vært beinkaldt ettersom jeg glemte å skru de på igjen. (Til orientering er de nå skrudd på - men jeg sitter fortsatt krøllet oppi sofaen med godteppet rundt meg.)

I morgen starter heldigvis (!?) eksamensjobbingen for fullt. Det har rett og slett blitt litt for lite å gjøre i det siste, så nå ser jeg frem til å forberede et knakende godt foredrag sammen med Hanne Maren.

Tenk å glede seg til eksamen? Merkelig... Det har jeg måttet dra helt til Bodø for å oppleve...

Dårlig vær ute... kjipt. Men veldig deilig å sitte inne!

Her er den siste pizzabiten enda inntakt, mens man kan registrere en del halvspiste skorper. Jeg pleier alltid å spise pizzaskorpene mine - men på latskapens dag var det lov å slippe.

Jeg kjøpte en artig t-skjorte i går som passer meg perfekt. "If I choose to get married, I`m keeping my own name", med Lisa Simpson på. Fin hæ? Den snakket liksom til meg i butikken, den og jeg var skapt for hverandre... Rett og slett...

Frustrert #2

Tja... da var det gått 12 dager siden mitt forrige innlegg om sommerjobb. Status i dag: ingen jobb i sikte enda. *sukk*

Jeg har fått mange tilbakemeldinger, så søknadene mine må jo være attraktive nok - men samtlige jeg har vært i kontakt med vil ha en person som kan jobbe deltid utover høsten også. Det blir jo litt vanskelig ettersom jeg må tilbake til nord etter endt sommer. Jeg ljugde forresten på forrige innlegg om jobbene - har ikke skrevet 50 søknader, men jeg har telt over nå - og antallet ligger faktisk på akkurat 40 per dags dato.

Min mor prøver å engasjere seg i jobbjakten min, og lister opp fine søkesider som manpower.no, nav.no, finn.no osv. Kjemptanke, bortsett fra at det er de samme sommerjobbene som er utlyst på alle disse ulike jobbsidene. Dessuten er det kun lagerarbeidere, telefonselgere og sykepleiere (samt noen serveringsjobber - men jeg fyller jo ikke 20 før uti sommern, og vil dermed stille bakerst i den søknadskøen) som ønskes.
Det hele virker håpløst, og jeg er lettere frustrert. Hele jobbprosjektet tar så mye av tiden min at jeg drømmer svært sannferdig om det om natten. I natt for eksempel var det en deltidsansatt hos Glitter på Stovner som sendte meg en mail om at hun skulle la meg få jobben hennes i sommer. Hun forsto hvor viktig det var for meg å få jobb, så hun stilte sin stilling til disposisjon. Jeg våknet med en veldig avslappet følelese, og trodde et øyeblikk at sommeren endelig var kartlagt. Det gikk raskt opp for meg at det nok bare var en fryktelig trivelig drøm.

Dette er et hjertesukk: Finnes det virkelig ingen som trenger hjelp bare i sommer i hele Oslo/Akershus?

En skikkelig jentekveld (alene)

I dag dumpet det nye nummeret av DetNye ned i min postkasse. Jeg må innrømme at jeg alltid får en liten hallelujastemning inni meg når DetNye kommer. Og denne gangen var det et ekslusivt nummer, med et tilleggsbilag kalt Makeup & Hår. Jeg satt igang med å lese om tips og greier. Hvordan bruke sminke med forskjellige lystoner for å skape ansiktet mer levende og gi det mer karakter. Aiai, tenkte jeg og satt igang med å forsøke. Først litt foundation, så litt concealer. Og deretter skulle magien skje - lyse toner på høyder (rett over kinnbein, enden av bryn, over kjevebein). Deretter skulle mørkere toner brukes under høydene for å skape dybde og for å fremheve partier i ansiktet. På denne måten skulle jeg også få et lengre ansikt. Jeg ble sånn passelig fornøyd. Sminkekoster og pudder i luften var resultatet. Det ble fryktelig mye klæsj, klæsj og jeg tror ikke jeg ville gått ut på høylys dag med det trynet. Kanskje til fest, sånn cirka i mørketiden her oppe i nord.

Neste post på programmet var håret. I Makeup & Hår sto det hvordan jeg kunne lage en skikkelig tupperingsfrisyre allà 50-tallet. Kammen og hårsprayen fikk unngjelde, og håret sto rett til værs. Personlig er jeg ikke noe særlig glad i overdrivelser - så jeg roet det hele betraktelig ned, og samlet det øverste håret i nakken. Faktisk ganske ålreit. Litt sånn Oslo-bærte, kanskje... menmen.

Sammenlignet med bildene i bladet ble jeg seendes ganske annerledes ut - veldig vanlig. Ikke noe hokuspokus i det hele tatt og stemningen var litt trykket. Likevel - jeg fant frem kameraet og foreviget min lille utskeielse på badet. (Etter beskjed fra Hanne Maren da jeg fortalte at jeg ikke hadde noe inspirasjon til å skrive "dagens blogginnlegg".)

Her kommer kilden til inspirasjonen og resulatet (ikke mobb meg for ansiktsuttrykk... jeg prøver å ikke få rynker i panna, sant? - det er en utfordring for pannemusklene mine!).

Velkommen kjære midnattsol!

Bodø er som kjent Midnattsolens By (Ja, med store bokstaver. Fint skal det være). Dette er noe Bodøværingene er svært stolte av, og som blant annet blir vist frem i kommunevåpenet. Da jeg skulle flytte hit var midnattsolen det første min far nevnte. Han mente jeg var usedvanlig heldig som skulle bo her oppe hvor det var slik nydelig midnattsol. Min familie har nemlig vært her oppe flere ganger for å feriere, og midnattsolen er visst noe svært eksotisk.

Jeg må innrømme at jeg syns det er merkelig at det skal være sol også om natten. Som søring er ikke dette daglig kost. Likevel - det er noe artig fasinerende ved at det er lyst hele natten. Det er det nemlig blitt den siste uken. Jeg føler det er lenge siden det har vært ordentlig mørkt. Jeg har akkurat kommet hjem fra en tur hos Hanne Maren og Anette (to gode "naboer"). Derfra dro jeg på sykkel for en halvtimes tid siden - og da var det jammen ordentlig lyst ute. Altså klokken var ett på natten, og det var lyst ute.

En behagelig følelse, tør jeg påstå. Det var ikke engang skummelt å sykle forbi Bodin kirkegård engang... hmm. Jeg tror jeg kan leve med dette - så lenge jeg har persienner på soverommet.

Jeg har forresten gjennomskuet min far og resten av familien (inkludert mormor) som har meldt sin ankomst den 29.mai. Begrunnelsen for besøket er min konsert samme kveld, men jeg tror midnattsolen er en vel så viktig årsak til besøket.

Dette bildet er tatt nøyaktig klokken 01.12 (og 0,8 for de som er virkelig interessert.) Bildet er tatt i fart på sykkelen. Og merk: ikke i sakte fart heller, i ordentlig fart! (dette er viktig). Det er lyst og fint, sant? Kom, kom til Bodø!!

Nasjonale drakttanker

Jeg har en litt spesiell interesse. Jeg elsker å se på bunader. Jeg tør påstå at det ikke er så mange andre i landet som kan sitte å se på bilder av bunader i flere timer, uten selv å eie en.

Da jeg skulle konfirmeres fablet min mormor om å få ordnet en Oslobunad til meg. Nå har det seg slik at jeg syns de fleste bunader er veldig flotte, men akkurat Oslobunaden tiltaler meg heller mindre. Dermed ble det ikke noen bunad på meg den gangen, og slik har det også forblitt.

Jeg syns det er veldig viktig at slekta skal ha tilhørighet med det området bunaden man velger kommer fra. Sånn sett kan jeg velge blant mange bunader, slekta mi har spredt seg godt utover hele østlandet. Men så er det sånn at da snakker vi tippoldefedre og oldefedre - og det er langt uti for å si det mildt. Trekker jeg meg nærmere i tid, og lar besteforeldre få dominere sitter jeg igjen med Buskerud, Østfold og Oslo.

Buskerud har Buskerudbunaden som er litt kjedelig, men Nedre Hallingdalsbunaden er kjempe stilig - og går vi til tippoldefedre på begge sider finner vi Hallingdal-aner. Dermed står den svært høyt på lista. Da jeg var liten hadde jeg en kjempesøt Hallingdalbunad med en håpløs lue som ikke ville sitte på.

Østfold har en kjempenydelig bunad, som er både tradisjonelle og litt spesiell. Jeg ville nok hatt den med grønt liv.

Så er det Oslo igjen. Som sagt er jeg ikke spesielt begeistret for Oslobunaden. Den er lysblå og... tja... kjedelig, blass og... blå. Men så har det seg slik at Eva Lie designet en ny 1000 års jubileumsdrakt til Oslo i 2000. Den er svært spesiell, med mørke farger, mye silke og flotte harmonerende farger.

Jeg har byttet på hvilke av de tre bunadene som ligger på topp som favoritt gjennom mange år. Om dagen er det Nedre Hallingdalsbunaden som troner herlig på toppen av listen min.

Likevel, jeg kan drømme og lage lister så mye jeg vil. Bunaden er like langt unna.

Frustrert!

Ja, da er det snart sommer - og resten av årets overskudd skal tjenes inn i løpet av to måneders tid. Da er det kjekt med sommerjobb.

Jeg har hatt én eneste jobb utenfor det journalistiske virket. Det var da jeg var 13 og 14, og gikk med NorPost i nærområdet. Hva NorPost er? Joda, det er et firma som deler ut reklame. Og ikke bare litt reklame. Jeg husker monsterleveringene før jul - opptil ti forskjellige brosjyrer skulle deles ut.
Men poenget mitt er at jeg ikke har gjort så mye forskjellig innenfor arbeidslivet. Jeg har bare surra rundt i aviser iløpet av mine år som arbeidstaker.

Nå har det seg sånn at jeg ikke har fått noen jobb som journalist i år. Har søkt en del aviser i Oslo/Akershus men det er vanvittig mange om beinet og mange er godt kvalifiserte. Jeg er tros alt bare 19. Så da ble det ingen avisjobb. (Regner med å ta noen småjobber som frilanser, men ikke som noen daglig jobb. )Ingen ville ha meg i medieverden.

Så gikk turen til Posten. Jeg så for meg selv i en liten rød bil. Ikledd en sånn fin postmannuniform, løpende mellom husene i fint vær med Postmann Pat sangen på fullt i bilen (og gjerne en hvit og svart katt også altså). Sånn gikk det ikke. Posten ville ikke ha en liten friskus av en konvertert Bodøværing som tåler allslagsvær. Dra åt skogen, Posten - dere aner ikke hva dere går glipp av...

Og så ble det 8.mai. Etter å ha regnet ut at det faktisk var en måned og to dager til jeg ville ankomme Oslo med tog (?), begynte jeg å bli ganske frustrert. Desperat etter en dagsyssel og inntektsmulighet tok jeg et grepa tak i meg selv og søkte på alt av jobber jeg kunne tenke på. Både jobber jeg vil ha og jobber jeg ikke vil ha. Noen som trenger hjelp til å skrive jobbsøknader? jeg har skrevet ca 50 de tre siste dagene, så jeg anser meg selv som viderekommen på jalla jobbsøknader.

Hvis det ikke blir noen jobb etter alle disse søknadene, lurer jeg på hva som er galt med meg. Sånn helt serriøst!

Brun og Blid

Våren er her, eller rettere sagt den er kommet sørpå! Vi her oppe har måttet ta til takke med sludd og to grader.

Men det er ikke poenget. Det er vår! Og med våren kommer mindre klær og mer hud. For min del betyr det at jeg må begynne å vise frem min vinterbleke, smågustne hud i større grad. Det liker jeg dårlig.

Jeg er jålete. Jeg skal ikke stikke det under en stol, selv om jeg kanskje ikke er noen utprega berte. Derfor liker jeg ikke å være bleik. Når jeg er bleik føler jeg meg ikke fresh. Dermed har jeg jevnlig brukt litt selvbruningskrem. Ikke noe drastiske greier, men akkurat sånn at jeg føler det er greit å vise frem noen bare armer og litt kløft. Min forrige selvbruningskrem med shimmer har jeg aldri vært noe særlig fornøyd med. For det første glinser jeg som om jeg skulle på ball i 10.klasse, for det andre blir det mest glitter og lite brunfarge.

Så ble jeg introdusert for L`oreals Sublime Bronze Automatic. Etter en runde på badet med denne lille herligheten på sprayboks ble jeg brun fra topp til tå. Jeg var strålende fornøyd, og jeg begynte å minne om da jeg var yngre og ble knall brun. Folk kommenterte fargen "min", og livet var herlig. Som andre selvbruningsprodukter er det ikke helt lett å få fargen jevnt overalt, men denne topper faktisk listen der og.

Brun og glad var jeg - i to uker omtrent. Så begynte fargen å "flasse" av. Store områder ble plutselig deprimerende bleke igjen. Etter en tur i dusjen i dag ser jeg ut som en person med en alvorlig form for psoriasis på brystet - løsningen ble skjerf og t-skjorte som dekker opp til halsen. Godt det var to grader og snø i dag ellers måtte jeg ha delt mitt lappeteppe av et bryst med resten av Bodø

Jeg har lagt ved noen gode illustrerende bilder til skrekk og advarsel.

Håper bare jeg rekker å få av alt det gamle og spraye meg på nytt med herligheten før 17.mai. Den hvite sommerkjolen venter. (Den nye runden har jeg funnet ut vil begynne å flasse av omtrent rundt eksamenstid, og det passer meg helt greit). Jippi for selvbruning!

Psoriasis, sier du? Selvbruningsspray, sier jeg!

Kjelen er borte!

Hva i alle verden har skjedd? En dag etter at jeg publiserte mitt lille innlegg om den grusomme kasserollen ute i gangen er den borte! Her har den stått to måneder og avgitt stank, også skriver jeg om det og da er den plutselig borte!

Hva i alle verden kommer det av? Har hun der nede sniktittet på bloggen min? Merkelig at hun i det hele tatt har funnet den i såfall. Jeg har jo ikke lagt ut hele navnet mitt engang.

Jaja, jeg kan jo ikke være annet enn happy. Stanken er borte:D

Grønne bobler med gult vann

Nå skal jeg fortelle noe ekkelt!

Jeg bor i et hus i Bodø. Huset som forøvrig er fryktelig stygt utenfra (folk har kalt det røverhuset - som i kardermommeby) er delt inn i tre leiligheter. Jeg bor på loftet, under meg bor en dame med en eller to unger (jeg har fortsatt ikke funnet ut om det er en eller to, men med min intuitive sans vil jeg tippe to). Nederst bor en familie med fire unger. De er ikke opprinnelig norske, tror det kan være snakk om Marokko eller noe. En veldig koselig familie som dog er litt rotete. Jeg deler oppgang med hun i midten, så nå kommer vi til poenget!

I oppgangen rett utenfor døren min har hun i midten tatt seg den frihet til å plassere diverse ting. Jeg kan nevne fire pappesker med ubestemmelig innhold, en stor juletrefot (med barnåler på), et eller annet oppblåsbart badeleketøy, et spann med sparkelmasse, og det mest besynderlige(!) en kasserolle med et etterhvert ubestemmelig innhold.

Kasserollen (eller kjelen, for de som liker et litt mer hverdagslig uttrykk) med innhold (av type mat) og et kjøkkenredskap oppi ble plassert ut i gangen for omlag to måneder siden. I begynnelsen trodde jeg det var noe som hadde brent seg eller blitt dårlig, så hun måtte "lufte" den litt. Etterhvert har jeg forstått at hun ikke har noen som helst intensjon om å ta den inn/kaste den/vaske den. De siste par ukene har stanken i oppgangen vært så grusom at jeg i forkant har hatt nøkkelen min klar før jeg gått inn i gangen, for så i rekordfart låse døren og komme meg vekk fra den motbydelige lukten. I det siste har likevel angsten for at det er noe som virkelig lever oppi kjelen blitt så overveldende, at nysgjerrigheten har tatt overhånd.

Jeg løftet på lokket!

Resultatet var skikkelig, skikkelig ekkelt. Grønn muggsopp over det hele, og ikke nok med det - en merkelig gul masse som svømte over det grønne. Ingen tvil om at det levde der nede, og mageinnholdet mitt steg raskt fra magesekken til omtrent på linje med mitt Evas Eple (eller noe i den duren).

Hvorfor jeg ikke sier ifra? Jo, grunnen er så enkel at hun i midten lar meg låne internettet hennes gratis. En ekstra internettutgift i mine trange tider hadde vært låsen på døra for mat de siste ukene i måneden. Så da må jeg heller leve med at det lever utenfor døren min!

Flau, flau, flau!

Jeg er av de som blir særskilt ille berørt og flau i situasjoner der andre mennesker driter seg ut eller sier vanvittig mye dumme ting (ihvertfall i mine øyne).

Jeg kan nevne tverrfaglige forelesninger med politistudenter, sykepleiere og journalister. På spørsmål om hvorfor vi journalister ikke startet med førstehjelp under en katastrofeøvelse presterte en av mine medstudenter å si: "Eg tenkte mest på å skaffe meg ein bra radiosak eg..." I denne situasjonen (som forøvrig hadde flere gode foregående uttalelser) rødmer jeg som en fjortis, krymper meg, sklir sakte ned på stolen og prøver å gjemme meg. Gjerne med hendene godt plantet foran ansiktet. Å skulle forklare at jeg er journaliststudent til min sidekamerat, politistudenten var en heller pinlig opplevelse. Men ikke misforstå: jeg er ikke flau over yrkesgruppen min... jeg er mest flau over mine medstudenter.

En annen gang jeg var redd for å bli flau (merk: redd før situasjonen) var da klassen min skulle i rettssaker en uke. Det er nemlig slik at i rettssaler er det forbud mot å spise og drikke. Man skal også ha respekt for en rettssak. En hel helg gikk med til å ha vondt i magen og være redd for å bli flau på mine medstudenters vegne som garantert ville spise, drikke og småbråke under disse sakene hvor man bør respektere dommere og særlig tiltalte. Heldigvis (?) pga måkene slapp jeg å være med på en lang rettssak med dårlig oppførsel. Likevel har jeg fått rapport at slikt forekom. Dermed var mine bekymringer berettiget i høyeste grad.

Sist på posten over flaue ting i nærmeste tid var da det herlige programmet Deal No Deal med nydelige Sturla Berg Johansen hadde besøk av Marie fra Sarpsborg. For en håpløs jente! Dum som et brød! Hun trakk ut koffert på bakgrunn av musklene til gutta (som hun kalte godbitene), hvor hun derpå sa "Får jeg klem av alle etterpå eller? Jeg gleder meg til programmet er over". Og da hun mistet tre millioner klarte hun å prestere å si: "Det går bra, jeg kler jo ikke å ha så mange millioner. Man blir jo høy på pæra av det", og avsluttet med et lite blunk til Sturla. Første gang jeg så litt av denne episoden forrige søndag døde jeg av flauhet og tok meg en tur til Bodøsjøen istedet. Reprisen kom denne helgen, og på grunn av besøk av en god venninne som syntes det var artig å se på dumme Marie, ble jeg sittende å vri meg i flauhet en hel time. Synd hun ikke var blond...det hadde passet meg mye bedre. Sånn rent mytebasert.

Nei... jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal komme over denne flauheten for mine medmennesker...kanskje jeg må utsette meg for situasjonene? Akkurat sånn man gjør for å kurere angst...

Våryre måker og mineaksjoner

Varmt og godt under dyna lå jeg. Uvisst hva jeg tenkte eller drømte i øyeblikket, men stadig ble søvnen infiltrert av fuglelyder. I starten var lydene så diffuse at det gikk under "irriterende skrik fra flygende dyr". Etterhvert klarte underbevisstheten å binde sammen lydene med sommer på hytta på Hvaler, dermed ble jeg klar over at det var måker. I starten må jeg ha prøvd å dra dyna over hodet for jeg lå nok ganske lenge med de ekstreme skrikene i hodet. Etterhvert ble jeg mer og mer våken. Jeg snudde meg rundt og tittet på klokken. 05.08 lyste mot meg. Uff... Jeg var lysvåken og måkene skrek verre enn værst. Jeg begynte å fundere på hva de skrek sånn for. Tenkte på om det kanskje kunne være noe avfall de drev og spiste av, eller om det kanskje lå en død, gammel dame på fortauet utenfor som de hadde begynt å spise på (det må være filmen Lønsj som fortsatt sitter i underbevisstheten). Etterhvert gikk det opp for meg at det måtte være en stor måkeorgie der ute. Det måtte jo rett og slett være hekking de vårkåte måkene drev på med.

Det var helt lyst ute, og jeg var nå lysvåken. Jeg sto opp og tasset ut i gangen hvor jeg så en gjeng med måker på nabotaket som holdt et skikkelig leven gående. Fem stykker som satt på takmønet med nebbene på fullt gap mens de skrek de grusomme lydene sine. Jeg var så fryktelig våken, og ble nok sittende i trappen og studere måkene i et kvarters tid før jeg skjønte at jeg ikke kunne stå opp riktig enda. Jeg tasset tilbake i sengen hvor jeg må ha sovnet ganske raskt likevel.

Det neste jeg registrerer er at telefonen ringer. Et eller annet 21-nummer ringer, og klokken er 11.13.

- Ja, hei - dette er ...blabla... fra Norsk Folkehjelp som ringer. Forstyrrer jeg veldig, er du på skolen eller jobb?

Øhh...hæ?

- Ehh...skolen, stotrer jeg uten å registrere at jeg ljuger, mens jeg fortsatt lurer på hva i alle verden som har skjedd ettersom jeg skulle vært i en rettssak klokken 09.30.

- Ja, du vet vel at vi har en mineaksjon gående nå? Det har du sikkert sett på tv?

Øhh... mineaksjon? Var det ikke noe med noen måker i dag tidlig?

- Jaja, mineaksjon, ja, ljuger jeg igjen. Den blide stemmen i telefonen er på grensen til irriterende blid, og minner nesten litt om de gærne måkene. Han vil jo som så mange andre ha penger av meg. 270 kroner hvis jeg ikke husker helt feil. Forsiktig forklarer jeg at 270 kroner er fem middager for en student som meg, og de middagene kan jeg egentlig ikke unnvære.

- Ring igjen neste år, da kan det hende det går, sier jeg. Den blide stemmen som vekket meg ønsker meg lykke til med journaliststudiene (Jeg hadde visst klart å fortelle at jeg studerte journalistikk iløpet av den merkelige samtalen).

- Jaja, hadet, presset jeg frem så smørblidt jeg klarer.

Ergelig på både irriterende, godhjertede Norsk Folkehjelp, våryre måkejævler og den dustete mobilen min som av en eller annen grunn ikke har klart å vekke meg, må jeg bare innse at det iogforseg har vært en begivenhetsrik morgen.

I skrivende øyeblikk må det være en måke som har slått seg ned på mitt eget tak.. Fy fader for et leven! *sukk*

Litt balsam for sjelen

Jeg tok meg som sagt en tur ut for å få litt frisk luft. Heldig for meg var det nydelig vær, og jeg hadde vært langtenkt nok til å ta med meg kamerautstyret. Her deler jeg nydelige Bodøsjøen en mandag kveld i april med dere.

Daffer med shorts

I dag har jeg hatt god tid. Veldig god tid. Jeg har faktisk ikke gjort noe fornuftig. Egentlig skulle jeg vasket opp en megaoppvask som har samlet seg på kjøkkenets lille benkeplass, jeg skulle ha kjørt en 40-vask med lyst og mørkt tøy, jeg skulle ha gjort styrketreningsprogrammet mitt, jeg skulle fått litt frisk luft, jeg skulle ha lest litt pensum og jeg skulle ha vært på butikken.

Hva jeg har gjort? Jeg har sovet til klokken var halv to, jeg har spist frokost, sett på 7th Heaven(?), MacGyver, Friends og Scrubs... også har jeg spist rester til middag samtidig som jeg så på The 70th show. Resultatet er at jeg er daffere, mer sliten og mer sur enn jeg ville vært etter en hel dag med... ehh... fiskefiletering (jeg har aldri prøvd det, men vil tro det ikke er noe særlig tidsfordriv i lengre perioder for meg).

Kanskje jeg skal rote meg ut for en liten spasertur (gammeldags-uttrykk for å rusle/gå på asfalt/brosteinsbelagte veier i et bymiljø(vil jeg tro)). Litt oksygen til kropp og sjel hadde nok vært positivt!

PS: Jeg går med shorts og t-skjorte i dag... bare fordi jeg er sur pga det fine vårværet hjemme.

Fly frie flue

Første gang jeg hørte om blogging var i en tvangssituasjon på videregående. VG villle ha mediaelevene på skolene rundt omkring til å skrive blogger for deres nyoppstartede bloggside. GUSJ! En fyr som sto der fremme og belærte meg om hva jeg burde gjøre på fritiden for den jævla avisa! Jeg syns ikke noe om det, og dermed var blogging fryktelig uaktuelt. Alt som innebærer autoritær oppførsel, tvang eller lite medbestemmelse får meg nemlig raskt til å gå i vranglås. Sånn som små barn på tre år som hiver seg ned på gulvet og vræler i sinne, sånn blir jeg nesten. Men heldigvis bare nesten. Jeg har gjort det enklere for meg selv. Jeg bruker en god taktikk: Å nekte! Dermed slapp jeg unna den gudsjammerlig kjedelige blogginga som ikke er godt for noen ting... Tenkte den yngre og mindre modne versjonen av meg den gangen...


Men så! Fire år senere i tid skal jeg plutselig befinne meg i en situasjon der dagene er så like og kjedelige at tanker og ideer plutselig har fått spillerom. Endelig forstår jeg bloggernes behov for å publisere og uttrykke seg. Trassig som en liten unge nektet jeg å noen gang anskaffe meg en blogg, men se her nå! Loftet i småtrasige nord har gitt meg nye behov, nemlig behovene for å fortelle om alt det vanvittige mye snurrige og merkelige jeg tenker iløpet av dagene.
Dermed ble bloggen for de luftige tankene skapt: Luftige Loftet!